Forsømt blogg eller?

Sånn kan det gå når en har mange jern i ilden og alt går i ett, men her er en liten oppsummering over hva som har skjedd siden sist jeg blogget.

Mai røyk med til ferdiskriving av masteroppgave og jobbing. Dessverre ble ikke resultatet på oppgaven som håpet, og jeg fikk stryk for første gang i mitt liv... Selvsagt er man skuffet, men jeg ser jo det i ettertid at hun som skulle veilede og hjelpe meg i arbeidet har sviktet stort. Mens jeg satt og ventet på å få komme inn til muntlig så var jeg vel i grunn forberedt. Så mens andre ble sinte på mine vegne og frustrerte over at jeg måtte reise til Bergen for å få vite at jeg strøyk, når jeg var 9 uker unna termin osv, så tok jeg det hele med stor ro. Turen til Bergen var etterlengtet! Vi fikk vist Elias hvor han bodde som baby, besøkt gamle tomter, og ikke minst vi fikk herlig samvær med gode venner som vi savner stort! Må nok innrømme at det var absolutt deilig å komme hjem til den varme atmosfæren hos Randi og Thomas og deres to sjarmtroll etter en dag fyllt av forskjellige følelser.

Mange har spurt om jeg ikke skal klage, at jeg i det minst bør klage på veileder osv, men jeg har ikke følt for å ta dem på ordet. I grunnen ser jeg ikke poenget, og som jeg sa til Kim i bilen på vei hjemover så har vel i grunn den oppgaven aldri vært min. Det var ikke den oppgaven jeg ville skrive, og da var det vel ikke så rart at det gikk som det gikk. Og i og med at jeg i ettertid har tenkt ufattelig lite på det som skjedde og utfallet så må jeg vel bare innse at jeg ikke er en karrierejeger. I det store og hele betyr det så innmari lite om jeg har eller ikke har en mastergrad. Jeg er heldig, jeg har en fantastisk mann, vidunderlige barn, flott og oppofrende familie og gode og nære venner! Jeg har en jobb jeg trives i, og jeg trenger inger mastergrad for å kunne utføre den jobben. Det jeg trenger er medmenneskelighet, omsorg, iver, positivitet, energi og engasjement, og det er noe en mastergrad ikke kan skaffe meg.

Så alt i alt har det ingen betydning for meg at jeg ikke fikk den graden. Jeg har ikke klaget, ei heller har jeg benyttet meg av muligheten for en bortimot totalredigering av oppgaven. Jeg nekter å bruke mer av den tiden jeg kan bruke på familie og venner til å studere til noe som ikke er viktig for meg... Jeg vil heller bruke tiden min på det som virkelig betyr noe og nyte et år hjemme med min lille baby uten bekymringer og stress.

Så med eksamener og studieliv ute av verden var det fullt fokus på jobb resten av juni. Og denne måneden ble en siste innspurt på mange vis. På jobb var det siste innspurt før midlertidig omplassering av mesteparten av elevmassen, mens skolen blir renovert. Og for min del var det og siste innspurt før jeg gikk ut i permisjon og ble tobarnsmor. Heldigvis for oss som hadde behov for å være mye ute var det en utrolig fin og varm juni, noe som for den gravide Monica ikke var så veldig deilig. Lavt blodtrykk og blodtrykksfall var ikke helt heldig i kombinasjon med trapper og lav lungekapasitet, men alt går.

Så kom sommerferien med fint sommervær de første ukene. Og det var en deilig tid med forberedelser til familieforøkelsen som ventet. Det var uendelig herlig å endelig kunne fokusere fullt og helt på babyen som skulle komme, og ikke minst å kunne nyte å gå gravid en liten stund. Så sommeren ble brukt til vasking av klær og utstyr, innkjøp og organisering. Noen ferietur ble det ikke denne sommeren siden jeg var høygravid og helst ville være hjemme. Men vi dro på turer i nærmiljøet, som Atlanterhavsparken og Atlanterhavsbadet, og Elias storkoste seg begge plasser.

Så kom august og endelig ble tre til fire da lille Lucas ble født 16. august. Å se reaksjonen til Elias da han fikk komme og hilse på sin lillebror den kvelden kan ikke matches av noe. Han var så kry og stolt at det lyste av han, og han kunne ikke få nok av å holde Lucas. Det var veldig kjekt når vi endelig fikk komme hjem og han kunne vise fram lillebroren han hadde ventet slik på. Og lillebroren er verdens mest behagelige vesen, han sover mye og spiser bra. På de to første ukene hjemme la han på seg nesten en kilo, og nå er han snart tre måneder og fortsatt god og rund.

Siden august har mye dreid seg om baby og stell, og noen ganger har nok storebror blitt litt lei. Han har blant annet villet selge Lucas til mormor for 60 kroner, da 50 var alt for lite. Men i det store og hele så er han en utrolig tålmodig og snill storebror.

Oktober brakte barnedåp og flere nye verdensborgere. Mitt søskenbarn hadde et strevsomt svangerskap med blodpropp og mange andre problem, men 15. oktober fikk hun endelig premien, da lille Live ble født. Og 25. oktober kom endelig vår etterlengtede lille prinsesse, da ble Silje og Runar foreldre til skjønne Ailin.

Selvsagt har det skjedd mye mer siden april som ikke er tatt med her, men jeg velger å oppsummere disse månedene som en real opptur, der det største var å møte Lucasgullet. Nå nyter jeg livet som mamma til to flotte prinser, der den ene er skikkelig stor gutt som ikke har bleie om natta lengre og ordner det meste på egenhånd. Her om dagen skrev faktisk Elias navnet Hilde på et ark og tegnet et menneske. Riktignok manglet det en d, l var speilvent, og e hadde litt vel mange streker, men hallo han er jo ikke fire enda, og vi har ikke skrevet det for han noen gang. Så at han visste hvordan det skulle skrives er jo helt utrolig, og han tegner veldig bra for alderen også. Er så kry av storegullet! Lucas er og fantastisk på sitt vis. Han sover nesten natta gjennom, smiler og er blid dagen lang og spiser en masse.

Livet som tobarnsmor er hektisk, begivenhetsrikt, fantastisk, givende og innimellom et realt latterkick. Det er rett og slett helt herlig!