Jo flere en deltar i jo flere sjanser har man til å vinne :) Sjekk ut disse:
CarlyAnn har en fin candy!
Også Jannhild har en veldig fin blogcandy, for ikke å snakke om en inspirerende blogg!
Også denne utenlandske candyen er stilig. Så sjekk ut Tanny Sol sin blogcandy.
Ny blogg i kveld eller morgen på begge bloggene :)
onsdag 31. mars 2010
tirsdag 30. mars 2010
Og enda mere blogcandy for scrappere
Astrid har en blogcandy som absolutt burde friste enhver som er interessert i scrapping! Dere kan lese mer om den på bloggen hennes.
Og vi hoster og vi harker og har så mye snørr
Om det er tennene eller om han bare har blitt dårlig igjen vet vi ikke, men Lucas er i alle fall ikke helt i slag. At en babynese kan romme så store mengder med snørr forbauser meg til stadighet... Uansett er resultatet av en saftig forkjølelse med tilhørende stygg hoste natt etter natt med minimale mengder søvn... Og nå håper vi bare at ørene ikke blir betente igjen... for det frister ikke så veldig med en ny runde med antibiotika nå... dessverre tar han seg mye på ørene...
Bloggcandy hos Mona
Er du opptatt av scrapping bør du absolutt sjekke ut denne fantastiske bloggen til Mona
mandag 29. mars 2010
Påske- give away hos Trådsnella
Min venninne fra barneskoletiden, Ragnhild, Trådsnellas håndarbeid, syr de nydeligste kjoler og annet fint. Hun selger også mye av det hun lager. Nå har hun en påske- give away, sjekk den ut da vel :)
torsdag 25. mars 2010
Tunge tanker og bekymringer...
Jeg har det utrolig fint for tiden. Elsker å være hjemme med lillegullet mitt, og nyter det absolutt til fulle! Syns det er verdens beste opplevelse å se min nydelige baby vokse og utvikle seg. Hver dag kommer nye trekk i personligheten hans frem, og jeg blir bare mer og mer forelsket.
Så det kan kanskje virke rart med en slik overskrift på innlegget i dag. For hvorfor har jeg tunge tanker og hva bekymrer jeg meg for nå som ungene er friske, vi mest trolig får igjen penger på skatten, og ikke minst Lucas har fått barnehageplass. Og er det virkelig mulig å ha tunge tanker og bekymringer nå som snøen endelig har forduftet og vårsolen skinner gjennom vinduet?
Noen vil kanskje lure på om det er det faktum at jeg i morgen fyller 28 år som tynger og bekymrer... Men nei det har absolutt ingenting med alder å gjøre. Ei heller er det ungene eller familielivet som plager meg, oh økonomien den er det ikke noe å gjøre med. Selvsagt er jeg spent og smånervøs for jobbsituasjonen min til høsten, men det tar vi som det kommer.
Det som tynger meg for tiden og som gjør meg bekymret er at min kjære, nydelige, og verdens mest fantastiske farfar er syk... Han har lenge måttet ha oksygentilførsel gjennom nesen pga en infeksjon i lungene... og i går fikk vi vite at han muligens må legges inn på sykehus etter påske. For selv om lungene nå er bra så arbeider hjertet hans altfor fort og hardt...
Min farfar (og farmor) har vært mine nærmeste naboer fra jeg var 4 til jeg ble 19. Og siden jeg flyttet hjemmefra har jeg alltid vært på besøk der når jeg var hjemme. Det finnes ikke mange mennesker som har betydd så mye for meg og mitt liv som farfaren min! Selv om han da jeg var liten var en streng mann som lett ble sinna, så har jeg alltid følt meg spesiell og elsket når jeg har kommet på besøk. Og i oppveksten var jeg mye der på besøk, kanskje like mye der som hjemme! Et sted på veien gikk farfar fra å være en mannemann til å vise mer av sin myke side, men fremdeles er han kanskje den stauteste mannen jeg vet om! Og det er ikke noe som betyr mer for meg enn de komplimenter og gode klemmer og ord jeg får servert når jeg kommer på besøk. Den ekte og strålende gleden du ser i øynene deres når du kommer er fantastisk og den gjør at en virkelig føler og vet at dette er mennesker som betingelsesløst elsker deg uansett! For meg finnes det ikke nydeligere og mer sensasjonelle mennesker enn mine besteforeldre på farsiden. Alltid har jeg hatt et nært og sterkt bånd til de, og selv om jeg er glad i alle besteforeldrene mine så må jeg nok innrømme at farmor og farfar har en spesiell plass i hjertet mitt. Ganske enkelt fordi de alltid har vært der som en hjørnestein i livet mitt!
Så det å se at min fantastiske farfar nå sliter med sykdom, at han blir tynnere og mer alvorlig er så ufattelig vondt! Og tanken på at han er over 80, at han er gammel, at kroppen er sliten, at jeg faktisk kan miste han... ja den tanken er ufattelig! Det er bare slik at jeg ikke kan forestille meg et liv uten han og farmor som en vesentlig del av det! Jeg vet at når den tiden kommer at Gud henter dem hjem, ja da vil mitt hjerte briste og en bit av det vil for alltid bli borte... Faktisk er jeg redd for hvordan jeg vil reagere... for jeg frykter den sorgen mer enn noe annet akkurat nå!
Samtidig som jeg frykter den dagen de blir borte, og sorgen det vil medføre, så ønsker jeg ikke at de skal måtte lide gjennom lang tid med sykdom eller liknende... Min kjære morfar døde i 2005 på vei inn fra garasjen. Han fikk ønsket om å gå hjemme og være aktiv til sin dødsdag oppfylt. Og selv om det var brått og vondt så er det veldig godt nå i ettertd å vite at han ikke led før han døde, at det var over før han visste hva som skjedde. Så siden jeg er såpass realistisk at jeg innser at jeg ikke kan kreve å ha besteforeldrene mine her i all evighet så håper jeg at de når tiden er inne slipper å lide... at vi slipper å se dem sakte men sikkert svinne hen... men samtidig ønsker jeg meg mange flere år og gode stunder med mine kjære besteforeldre!
Kjære kjære farfaren min!
Lenge var du mannen i mitt liv, den gode og snille mannen, mannen med det gode fanget. Lenge var det du og pappa som betydde mest for meg. Nå er det selvsagt Kim som er mannen i mitt liv, og takk for at du har tatt så godt imot han. Men du skal vite det kjære farfar at gjennom barndommen og livet mitt har du vært en uvurderlig støtte, en trygg havn og en kilde til stor glede! Du er en av de personene som har påvirket og betydd mest for meg i livet! Og jeg kommer for alltid til å huske dine gode varme smil, dine strålende øyne som lyser enda mer opp når jeg og familien kommer på besøk, og dine gode komplimenter! Jeg er evig takknemlig for all den tiden jeg har fått med deg og farmor i livet mitt, og jeg vet at jeg aldri aldri vil glemme deg!
Men kjære sterke farfar enda er du her, om enn i denne stund litt svekket av sykdom! Jeg er takknemlig for at vi fortsatt har deg her, og jeg håper du ser og vet at det betyr uendelig masse for oss! Jeg unner deg av hele mitt hjerte å bli frisk, å få oppleve en god alderdom sammen med din kjære kone, barna dine, oss barnebarn og ikke minst oldebarna! Vi elsker deg så høyt, og vi setter umåtelig stor pris på deg! Du er kong Vetvik, min helt og mitt forbilde!
Bli snart frisk!
Så det kan kanskje virke rart med en slik overskrift på innlegget i dag. For hvorfor har jeg tunge tanker og hva bekymrer jeg meg for nå som ungene er friske, vi mest trolig får igjen penger på skatten, og ikke minst Lucas har fått barnehageplass. Og er det virkelig mulig å ha tunge tanker og bekymringer nå som snøen endelig har forduftet og vårsolen skinner gjennom vinduet?
Noen vil kanskje lure på om det er det faktum at jeg i morgen fyller 28 år som tynger og bekymrer... Men nei det har absolutt ingenting med alder å gjøre. Ei heller er det ungene eller familielivet som plager meg, oh økonomien den er det ikke noe å gjøre med. Selvsagt er jeg spent og smånervøs for jobbsituasjonen min til høsten, men det tar vi som det kommer.
Det som tynger meg for tiden og som gjør meg bekymret er at min kjære, nydelige, og verdens mest fantastiske farfar er syk... Han har lenge måttet ha oksygentilførsel gjennom nesen pga en infeksjon i lungene... og i går fikk vi vite at han muligens må legges inn på sykehus etter påske. For selv om lungene nå er bra så arbeider hjertet hans altfor fort og hardt...
Min farfar (og farmor) har vært mine nærmeste naboer fra jeg var 4 til jeg ble 19. Og siden jeg flyttet hjemmefra har jeg alltid vært på besøk der når jeg var hjemme. Det finnes ikke mange mennesker som har betydd så mye for meg og mitt liv som farfaren min! Selv om han da jeg var liten var en streng mann som lett ble sinna, så har jeg alltid følt meg spesiell og elsket når jeg har kommet på besøk. Og i oppveksten var jeg mye der på besøk, kanskje like mye der som hjemme! Et sted på veien gikk farfar fra å være en mannemann til å vise mer av sin myke side, men fremdeles er han kanskje den stauteste mannen jeg vet om! Og det er ikke noe som betyr mer for meg enn de komplimenter og gode klemmer og ord jeg får servert når jeg kommer på besøk. Den ekte og strålende gleden du ser i øynene deres når du kommer er fantastisk og den gjør at en virkelig føler og vet at dette er mennesker som betingelsesløst elsker deg uansett! For meg finnes det ikke nydeligere og mer sensasjonelle mennesker enn mine besteforeldre på farsiden. Alltid har jeg hatt et nært og sterkt bånd til de, og selv om jeg er glad i alle besteforeldrene mine så må jeg nok innrømme at farmor og farfar har en spesiell plass i hjertet mitt. Ganske enkelt fordi de alltid har vært der som en hjørnestein i livet mitt!
Så det å se at min fantastiske farfar nå sliter med sykdom, at han blir tynnere og mer alvorlig er så ufattelig vondt! Og tanken på at han er over 80, at han er gammel, at kroppen er sliten, at jeg faktisk kan miste han... ja den tanken er ufattelig! Det er bare slik at jeg ikke kan forestille meg et liv uten han og farmor som en vesentlig del av det! Jeg vet at når den tiden kommer at Gud henter dem hjem, ja da vil mitt hjerte briste og en bit av det vil for alltid bli borte... Faktisk er jeg redd for hvordan jeg vil reagere... for jeg frykter den sorgen mer enn noe annet akkurat nå!
Samtidig som jeg frykter den dagen de blir borte, og sorgen det vil medføre, så ønsker jeg ikke at de skal måtte lide gjennom lang tid med sykdom eller liknende... Min kjære morfar døde i 2005 på vei inn fra garasjen. Han fikk ønsket om å gå hjemme og være aktiv til sin dødsdag oppfylt. Og selv om det var brått og vondt så er det veldig godt nå i ettertd å vite at han ikke led før han døde, at det var over før han visste hva som skjedde. Så siden jeg er såpass realistisk at jeg innser at jeg ikke kan kreve å ha besteforeldrene mine her i all evighet så håper jeg at de når tiden er inne slipper å lide... at vi slipper å se dem sakte men sikkert svinne hen... men samtidig ønsker jeg meg mange flere år og gode stunder med mine kjære besteforeldre!
Kjære kjære farfaren min!
Lenge var du mannen i mitt liv, den gode og snille mannen, mannen med det gode fanget. Lenge var det du og pappa som betydde mest for meg. Nå er det selvsagt Kim som er mannen i mitt liv, og takk for at du har tatt så godt imot han. Men du skal vite det kjære farfar at gjennom barndommen og livet mitt har du vært en uvurderlig støtte, en trygg havn og en kilde til stor glede! Du er en av de personene som har påvirket og betydd mest for meg i livet! Og jeg kommer for alltid til å huske dine gode varme smil, dine strålende øyne som lyser enda mer opp når jeg og familien kommer på besøk, og dine gode komplimenter! Jeg er evig takknemlig for all den tiden jeg har fått med deg og farmor i livet mitt, og jeg vet at jeg aldri aldri vil glemme deg!
Men kjære sterke farfar enda er du her, om enn i denne stund litt svekket av sykdom! Jeg er takknemlig for at vi fortsatt har deg her, og jeg håper du ser og vet at det betyr uendelig masse for oss! Jeg unner deg av hele mitt hjerte å bli frisk, å få oppleve en god alderdom sammen med din kjære kone, barna dine, oss barnebarn og ikke minst oldebarna! Vi elsker deg så høyt, og vi setter umåtelig stor pris på deg! Du er kong Vetvik, min helt og mitt forbilde!
Bli snart frisk!
onsdag 24. mars 2010
Riskorn, pappa, mamma, åling, avislesing og kråkebolle
Kanskje ikke den største overraskelsen at dette innlegget handler om minstemann i huset. Utviklingen er virkelig i høygir for Lucas for tiden nemlig. På lørdag tittet den aller første tanna fram, og en meget fornøyd ung herremann stråler som en sol over all oppmerksomheten det medførte. I går begynte så den sjarmerende herremann å rope på pappa, og i dag har han ligget å ropt pappa og mamma omhverandre. Sjarmtrollet nyter selvsagt all oppmerksomheten og latteren som kommer han til del når han med et søtt smil sier pappa og mamma.
Også på det fysiske plan skjer det ting. Lucas har lenge fått beina oppunder seg og løfter baken opp fra bakken så lett som bare det, men framover kommer han seg ikke. Derimot så kommer han seg nå bakover. Litt artig å se han rulle seg fra mage til rygg, fra rygg til mage, snurre rundt sin egen akse og ikke minst rygge bakover. Ligger ikke lenge i ro på en plass lenger nei.
Ulikt sin bror syns Lucas at det er fantastisk moro å rive i stykker aviaer og alt annet av papir. Så mamma gleder seg ikke til lillegullet begynner å lette på rumpa for da må alt av papir ryddes bort fra hans rekkevidde... Men man kan jo håpe at det resulterer i et mer ryddig hus...
I dag kom også endelig svaret på barnehagesøknaden, og joda Lucas blir kråkebolle til høsten han. Det vil si han begynner på avdelingen Kråkebollen på Vevang barnehage i august. Kjempegodt å få plass når en vet at det er mange som ikke har fått plass, og også mange som ikke fikk den plassen de ønsket seg. Så nå må en bare krysse fingrene for at det blir en ordning med jobb for mor i huset også fra høsten av!
Også på det fysiske plan skjer det ting. Lucas har lenge fått beina oppunder seg og løfter baken opp fra bakken så lett som bare det, men framover kommer han seg ikke. Derimot så kommer han seg nå bakover. Litt artig å se han rulle seg fra mage til rygg, fra rygg til mage, snurre rundt sin egen akse og ikke minst rygge bakover. Ligger ikke lenge i ro på en plass lenger nei.
Ulikt sin bror syns Lucas at det er fantastisk moro å rive i stykker aviaer og alt annet av papir. Så mamma gleder seg ikke til lillegullet begynner å lette på rumpa for da må alt av papir ryddes bort fra hans rekkevidde... Men man kan jo håpe at det resulterer i et mer ryddig hus...
I dag kom også endelig svaret på barnehagesøknaden, og joda Lucas blir kråkebolle til høsten han. Det vil si han begynner på avdelingen Kråkebollen på Vevang barnehage i august. Kjempegodt å få plass når en vet at det er mange som ikke har fått plass, og også mange som ikke fikk den plassen de ønsket seg. Så nå må en bare krysse fingrene for at det blir en ordning med jobb for mor i huset også fra høsten av!
mandag 22. mars 2010
Lykke
Etter Ingvild Yssens utspill om at kvinner ikke blir lykkelige når de velger å få barn, fordi de da ikke får utdannet seg og tjent like mye penger som mannen... har jeg tenkt mye på hva lykke er for meg. Hva er det egentlig som gjør meg lykkelig?
De mest lykkelige øyeblikkene i mitt liv har uten sammenlikning vært å føde mine to nydelige sønner! Og på dager som i dag når begge våkner og er strålende blide da er det jo umulig å ikke smile. Den beste følelsen i verden for meg er å daglig oppleve lubne små barnehender som slynger seg rundt halsen min, seige barnekinn mot mitt når de er syke og bare mamma er bra nok, tindrende øyne og engasjerte stemmer når de forteller om noe de har opplevd, glad latter når pappa herjer med dem, lyden av gråten som stilner når mamma trøster, og alt annet herlig livet som småbarnsmor fører med seg.
Så undres jeg... hadde jeg følt det annerledes dersom jeg slet mer økonomisk? For sannheten er at jeg så absolutt ikke er fattig økonomisk sett heller. Noen millionær er jeg så klart ikke, men jeg og familien har god inntekt og god råd. Og helt ærlig så utgjør ikke hus og ekstra bil mer lykke hos meg. Hadde det like bra som student med betraktelig mindre å rutte med. Men for meg er ståa slik: Ta bort pengene og alt det materielle, og jeg skal nok alltids klare meg, men ta fra meg min kjære mann og mine to nydelige sjarmtroll og livet mister all verdi! Jeg må innrømme at hjertet mitt blør ekstra for de som har mistet et barn. For jeg klarer ikke tanken på å miste ett av mine... hvordan skulle jeg klart å fortsette uten...
Så lykke er absolutt ikke lang utdannelse (det har jeg nemlig), ei heller er lykken nok penger (noe jeg også har), nei lykken er å ha vært med å skape to fantastiske gutter og å være med å forme dem til fantastiske mennesker!
Jeg er kvinne, og i egenskap av å være kvinne er jeg kone og mor! Det er mitt valg, og det gjør meg lykkelig! Og all verdens likestilling er ikke verdt å ofre den lykken for!
Til alle som nå tror jeg er en skukkelig antirødstrømpe: neida det er jeg ikke! Jeg er for lik lønn for likt arbeid og utdanning! Jeg mener absolutt at sykepleiere og andre typiske kvinneyrker bør lønnes bedre og få bedre vilkår! Men i mine øyne er ikke likestilling at jeg skal få fordeler fordi jeg er kvinne... er jeg best skal jobben bli min, ikke bare fordi jeg er den beste kvinnen. Det har seg nemlig slik at dersom en mann er bedre kvalifisert til en jobb en meg så vil han også utføre den jobben bedre enn meg. Derfor blir det jo helt feil å gi meg jobben på grunn av at jeg er kvinne... host hark kremt omvendt likestilling...
Nei, gi meg tid med ungene mine og jeg skal vise deg lykke! For til syvende og sist blir en lykkelig når en selv får bestemme hva en vil bruke livet sitt til!
De mest lykkelige øyeblikkene i mitt liv har uten sammenlikning vært å føde mine to nydelige sønner! Og på dager som i dag når begge våkner og er strålende blide da er det jo umulig å ikke smile. Den beste følelsen i verden for meg er å daglig oppleve lubne små barnehender som slynger seg rundt halsen min, seige barnekinn mot mitt når de er syke og bare mamma er bra nok, tindrende øyne og engasjerte stemmer når de forteller om noe de har opplevd, glad latter når pappa herjer med dem, lyden av gråten som stilner når mamma trøster, og alt annet herlig livet som småbarnsmor fører med seg.
Så undres jeg... hadde jeg følt det annerledes dersom jeg slet mer økonomisk? For sannheten er at jeg så absolutt ikke er fattig økonomisk sett heller. Noen millionær er jeg så klart ikke, men jeg og familien har god inntekt og god råd. Og helt ærlig så utgjør ikke hus og ekstra bil mer lykke hos meg. Hadde det like bra som student med betraktelig mindre å rutte med. Men for meg er ståa slik: Ta bort pengene og alt det materielle, og jeg skal nok alltids klare meg, men ta fra meg min kjære mann og mine to nydelige sjarmtroll og livet mister all verdi! Jeg må innrømme at hjertet mitt blør ekstra for de som har mistet et barn. For jeg klarer ikke tanken på å miste ett av mine... hvordan skulle jeg klart å fortsette uten...
Så lykke er absolutt ikke lang utdannelse (det har jeg nemlig), ei heller er lykken nok penger (noe jeg også har), nei lykken er å ha vært med å skape to fantastiske gutter og å være med å forme dem til fantastiske mennesker!
Jeg er kvinne, og i egenskap av å være kvinne er jeg kone og mor! Det er mitt valg, og det gjør meg lykkelig! Og all verdens likestilling er ikke verdt å ofre den lykken for!
Til alle som nå tror jeg er en skukkelig antirødstrømpe: neida det er jeg ikke! Jeg er for lik lønn for likt arbeid og utdanning! Jeg mener absolutt at sykepleiere og andre typiske kvinneyrker bør lønnes bedre og få bedre vilkår! Men i mine øyne er ikke likestilling at jeg skal få fordeler fordi jeg er kvinne... er jeg best skal jobben bli min, ikke bare fordi jeg er den beste kvinnen. Det har seg nemlig slik at dersom en mann er bedre kvalifisert til en jobb en meg så vil han også utføre den jobben bedre enn meg. Derfor blir det jo helt feil å gi meg jobben på grunn av at jeg er kvinne... host hark kremt omvendt likestilling...
Nei, gi meg tid med ungene mine og jeg skal vise deg lykke! For til syvende og sist blir en lykkelig når en selv får bestemme hva en vil bruke livet sitt til!
søndag 21. mars 2010
Det har kommet en liten tann
I går kveld (20. mars 2010)spiste Lucas pizzakringle sammen med oss andre, men i steden for å svelge deigen sugde han av fyllet og lagret resten oppi ganen. Mamma måtte derfor inn med fingeren for å fjerne restene... og plutselig kjente jeg helt tydelig noe skarpt i underkjeven. Og etter nærmere undersøkelser fant vi ut at nå hadde endelig den første lille tanna tittet fram. Så nå blir det tannpuss på lillebror også, og enda søtere smil.
Elias er heldigvis blitt mye bedre og tar nå medisinen uten protest! Skravla går i ett igjen, så vi har bortimot friskmeldt gutten.
Elias er heldigvis blitt mye bedre og tar nå medisinen uten protest! Skravla går i ett igjen, så vi har bortimot friskmeldt gutten.
fredag 19. mars 2010
En følelsesmessig berg og dalbane
Dagen i går oppsummeres vel best slik... Vi har jo hatt Elias hjemme siden mandag nå med halsbetennelse. Og gutten har tappert tatt medisinen sin med tårer i øynene hver dag! I går sto han opp og virket nåkså pigg, men etter noen timer var energien han hadde samlet opp over natta brukt opp og han krøp opp i sofaen og sovnet. Når han våknet igjen var feberen igjen oppe på 40, og siden det nå var fjerde dagen med så høy feber fant vi ut at det var best å ringe til legen. Tenkte jo egentlig at han bare kunne få noe sterkere medisin mot halsbetennelsen, men de ville helst at de fikk tatt en ny CRP. Så da måtte Kim dra hjem tidligere og få kjørt Elias til legen (ulempen med en bil ute av drift...)
Det var en spent mor som ventet på å høre hva legen fant ut må jeg innrømme! Og når Kim endelig ringte så var jeg nok ikke helt forbredt på det som kom. Elias sin CRP hadde steget fra 108 på mandag til 200 i går (normalen er ca 10)... og halsprøven var negativ på streptokokker. Fastlegen ringte og konforerte med barnelegen på sykehuset i Kristiansund, og siden han fortsatt hadde så høy feber og så høy CRP så ville de helst at han ble lagt inn for mer utredning. Det var beskjeden jeg fikk når Kim ringte. Så i og med at vi forespeilet en natt i alle fall på sykehuset besluttet Kim at han ble med Elias.
Jeg kastet meg over telefonen for å organisere alt. Kim syntes ikke han kunne la meg være igjen uten bil når han ikke visste hvor lenge han ble på sykehuset, så jeg ringte til min kjære pappa for å høre om han kunne kjøre dem til Kristiansund. Som alltid kom han ilende til for å hjelpe, snille pappaen min! Så måtte jeg ringe til mamma som var på vei hit for å hjelpe meg med ungene. Kim skulle nemlig egentlig til Molde for å gi blod i går på kvelden. Så mamma skulle komme hit med bussen etter jobb og hjelpe meg når Lucas skulle legges og sånt... ikke noe kjekt å være alene med ungene når den ene er så syk... Vi ble i alle fall enige om at hun skulle komme hit likevel siden pappa skulle forbi på vei hjem og kunne plukke henne opp. Så ringte jeg til naboen for å høre om hun hadde mulighet til å hjelpe meg med å få luftet Kira siden jeg nå ble alene, men hun var og alene så det ble vanskelig ;) Deretter ringte jeg til svigermor siden hun også ventet på å høre hvordan det gikk hos legen. Og i mens jeg pratet i alle disse telefonene sprang jeg rundt og fant alt som skulle pakkes med til sykehuset.
Etter at Kim, Elias og pappa hadde satt kursen mot kristiansund så lagde jeg mat til Lucas som var middagssulten. Så kom mamma og vi lagde oss litt pizzarester til mat. Må jo spise når man ammer, selv om matlyst og apetitt var litt svekket på det tidspunktet. Etter en stund ringte Kim og fortalte at de nå hadde kommet fram og fått en seng. Og en stund etter kom pappa hit og fikk seg noe mat. Mamma og pappa passet Lucas så jeg fikk luftet Kira i styggeværet, og det gjorde litt godt å komme seg ut en tur når det kokte slik oppi topplokket. Var jo en ekkel situasjon uansett om vi visste at det ikke var kritisk!
Jeg hadde akkurat besluttet at jeg og Lucas ikke ble med innover til mamma og pappa for natten, og de var på vei ut i bilen for å kjøre hjem, da Kim ringte og sa at nå kunne de hentes! Vi ble litt himmelfalne alle sammen, men i stedet for å kjøre til Eide hivde mine enestående foreldre seg i bilen og kjørte til Kristiansund for å hente guttene mine! Jeg kunne jo ikke dra selv siden Lucas skulle i seng og jeg ikke visste veien til sykehuset.
Jeg fikk Lucas i seng og sendte beskjed til tanter og bestemor om at gullet nå kom hjem med ny medisin. Overlegen på barneavdelingen hadde undersøkt han, og det var ikke tvil om at det var halsen som var problemet. Så etter en stund kom det en smilende Elias inn døren og fortalte at han hadde fått godterimedisin som var rosa! Og for første gang denne uka var han kald i ansiktet når han ga meg en klem! Skravla gikk også i ett, og han var storfornøyd med å få to nye filmer med mormor.
Når Elias endelig var trygt plassert i sin egen seng kjente jeg at jeg endelig slappet av igjen. utrolig deilig med en så god slutt på en litt ekkel dag!
I dag stod Elias opp og var i god form, men hadde vondt i halsen sa han. Men så langt ingen høy feber i dag, og han har lekt seg og pratet. Utenom halsen er det magen som er litt problematisk... medisinen fører nemlig til at han plutselig må på do, og da er det ikke alltid han rekker det... Men ellers er han jo mye mye bedre enn i tidligere i uka heldigvis!
Det var en spent mor som ventet på å høre hva legen fant ut må jeg innrømme! Og når Kim endelig ringte så var jeg nok ikke helt forbredt på det som kom. Elias sin CRP hadde steget fra 108 på mandag til 200 i går (normalen er ca 10)... og halsprøven var negativ på streptokokker. Fastlegen ringte og konforerte med barnelegen på sykehuset i Kristiansund, og siden han fortsatt hadde så høy feber og så høy CRP så ville de helst at han ble lagt inn for mer utredning. Det var beskjeden jeg fikk når Kim ringte. Så i og med at vi forespeilet en natt i alle fall på sykehuset besluttet Kim at han ble med Elias.
Jeg kastet meg over telefonen for å organisere alt. Kim syntes ikke han kunne la meg være igjen uten bil når han ikke visste hvor lenge han ble på sykehuset, så jeg ringte til min kjære pappa for å høre om han kunne kjøre dem til Kristiansund. Som alltid kom han ilende til for å hjelpe, snille pappaen min! Så måtte jeg ringe til mamma som var på vei hit for å hjelpe meg med ungene. Kim skulle nemlig egentlig til Molde for å gi blod i går på kvelden. Så mamma skulle komme hit med bussen etter jobb og hjelpe meg når Lucas skulle legges og sånt... ikke noe kjekt å være alene med ungene når den ene er så syk... Vi ble i alle fall enige om at hun skulle komme hit likevel siden pappa skulle forbi på vei hjem og kunne plukke henne opp. Så ringte jeg til naboen for å høre om hun hadde mulighet til å hjelpe meg med å få luftet Kira siden jeg nå ble alene, men hun var og alene så det ble vanskelig ;) Deretter ringte jeg til svigermor siden hun også ventet på å høre hvordan det gikk hos legen. Og i mens jeg pratet i alle disse telefonene sprang jeg rundt og fant alt som skulle pakkes med til sykehuset.
Etter at Kim, Elias og pappa hadde satt kursen mot kristiansund så lagde jeg mat til Lucas som var middagssulten. Så kom mamma og vi lagde oss litt pizzarester til mat. Må jo spise når man ammer, selv om matlyst og apetitt var litt svekket på det tidspunktet. Etter en stund ringte Kim og fortalte at de nå hadde kommet fram og fått en seng. Og en stund etter kom pappa hit og fikk seg noe mat. Mamma og pappa passet Lucas så jeg fikk luftet Kira i styggeværet, og det gjorde litt godt å komme seg ut en tur når det kokte slik oppi topplokket. Var jo en ekkel situasjon uansett om vi visste at det ikke var kritisk!
Jeg hadde akkurat besluttet at jeg og Lucas ikke ble med innover til mamma og pappa for natten, og de var på vei ut i bilen for å kjøre hjem, da Kim ringte og sa at nå kunne de hentes! Vi ble litt himmelfalne alle sammen, men i stedet for å kjøre til Eide hivde mine enestående foreldre seg i bilen og kjørte til Kristiansund for å hente guttene mine! Jeg kunne jo ikke dra selv siden Lucas skulle i seng og jeg ikke visste veien til sykehuset.
Jeg fikk Lucas i seng og sendte beskjed til tanter og bestemor om at gullet nå kom hjem med ny medisin. Overlegen på barneavdelingen hadde undersøkt han, og det var ikke tvil om at det var halsen som var problemet. Så etter en stund kom det en smilende Elias inn døren og fortalte at han hadde fått godterimedisin som var rosa! Og for første gang denne uka var han kald i ansiktet når han ga meg en klem! Skravla gikk også i ett, og han var storfornøyd med å få to nye filmer med mormor.
Når Elias endelig var trygt plassert i sin egen seng kjente jeg at jeg endelig slappet av igjen. utrolig deilig med en så god slutt på en litt ekkel dag!
I dag stod Elias opp og var i god form, men hadde vondt i halsen sa han. Men så langt ingen høy feber i dag, og han har lekt seg og pratet. Utenom halsen er det magen som er litt problematisk... medisinen fører nemlig til at han plutselig må på do, og da er det ikke alltid han rekker det... Men ellers er han jo mye mye bedre enn i tidligere i uka heldigvis!
onsdag 17. mars 2010
Ny blogg og guttesysler
I dag tok jeg steget og opprettet en blogg til. Jeg har lenge lurt på om jeg skulle våge meg ut i det, og lage en blogg om mine kreative sysler. Nå kommer jeg nok aldri opp på nivået til mange andre der ute (Trådsnella, Nina i Paradiset, og mange scrappere) i hobbyverdenen, men jeg syns det er så gøy å dille og dalle med disse hobbytingene, og kanskje vil noen synes at det er koselig å se det jeg lager... hvem vet. Har ingen fantasier eller ønsker om å komme på noen topplister eller slikt uansett jeg. Ved å gå inn på profilen min her så finner dere i alle fall en link til bloggen om mine kreative utspill. Ikke mye der enda, men skal prøve å legge ut litt i kveld.
Ellers går tiden med til bestikkelser av en viss 4-åring som må ta medisin og stikkpiller flere ganger i løpet av dagen... og Elias er ikke noe glad i slikt... men må man så må man, og lovnader om påsketur, badeland og ikke minst sjokolade funker da som regel til slutt. Formen er ok så lenge paracetten fungerer, men med en gang den dabber av så dabber også formen. I dag tidlig hadde han faktisk 39 i feber igjen, og var veldig slapp, men så fikk jeg lurt i ham en stikkpille etter mye om og men, og da kom formen seg betraktelig! Men gullet blir nok hjemme hele denne uka!
Lucasgullet ble syv måneder i går, og jeg strever svært med å fatte hvor tiden blir av! Han har begynt å sette knærne oppunder baken og løfter den høyt opp i krabbestilling, men hendene vil liksom ikke helt bli med på leken. Han skubber seg derfor fremover på en litt merkelig måte, og blir illsint når nesa kommer i veien. Rulling har han mer teken på, og lekematten på gulvet er nå litt i minste laget for han snurrer og ruller så mye at vips så deiser han utenfor, og han blir ikke mye blid da heller, for det er vondt å lande på parkettgulvet når en har stor fart... Sittingen har vi veldig bra kontroll på også nå, men vi liker ikke å sitte alene på gulvet for vi ramler så lett når vi skal ta lekene som ligger rundt oss, og da kommer vi ikke opp igjen. Disse hendene er liksom ikke sterke nok enda. Men mer smilende og blid baby skal en lete lenge etter! Lucas lyser opp som en sol bare han får oppmerksomhet, og alle best er det når storebror eller Kira kommer bort!
Men nå har solstrålen våknet så vi blogges.
Ellers går tiden med til bestikkelser av en viss 4-åring som må ta medisin og stikkpiller flere ganger i løpet av dagen... og Elias er ikke noe glad i slikt... men må man så må man, og lovnader om påsketur, badeland og ikke minst sjokolade funker da som regel til slutt. Formen er ok så lenge paracetten fungerer, men med en gang den dabber av så dabber også formen. I dag tidlig hadde han faktisk 39 i feber igjen, og var veldig slapp, men så fikk jeg lurt i ham en stikkpille etter mye om og men, og da kom formen seg betraktelig! Men gullet blir nok hjemme hele denne uka!
Lucasgullet ble syv måneder i går, og jeg strever svært med å fatte hvor tiden blir av! Han har begynt å sette knærne oppunder baken og løfter den høyt opp i krabbestilling, men hendene vil liksom ikke helt bli med på leken. Han skubber seg derfor fremover på en litt merkelig måte, og blir illsint når nesa kommer i veien. Rulling har han mer teken på, og lekematten på gulvet er nå litt i minste laget for han snurrer og ruller så mye at vips så deiser han utenfor, og han blir ikke mye blid da heller, for det er vondt å lande på parkettgulvet når en har stor fart... Sittingen har vi veldig bra kontroll på også nå, men vi liker ikke å sitte alene på gulvet for vi ramler så lett når vi skal ta lekene som ligger rundt oss, og da kommer vi ikke opp igjen. Disse hendene er liksom ikke sterke nok enda. Men mer smilende og blid baby skal en lete lenge etter! Lucas lyser opp som en sol bare han får oppmerksomhet, og alle best er det når storebror eller Kira kommer bort!
Men nå har solstrålen våknet så vi blogges.
tirsdag 16. mars 2010
Halsbetennelse og en bønn til værgudene
På søndag dro vi på besøk til foreldrene til Kim på Hoem. Kim skulle ha seg en hårklipp, og vi skulle hente noen varer fra , og ikke minst skulle vi på forsinket bursdagsbeslk til Sigurdgullet. Elias var ganske så bestemt på at han ikke ville, men siden han alltid er sånn når vi skal dra på besøk la vi ikke så mye i det. Men utover dagen ble det tydelig at Elias nok ikke var helt seg selv. Han satt mye stille og virket veldig trøtt... og da han krabbet oppi fanget til mamma og med tårer i øynene sa at nå ville han hjem, ja da begynte mamma virkelig å lure. Men siden gutten hadde stått opp tidlig den morgenen, og i tillegg la seg senere enn vanlig var vi rimelig trygge på at han bare var trøtt.
Oppe hos søskenbarna lekte Elias litt med Leah, men etter en liten stund ville han bare sitte i fanget og se tv... Han spiste også veldig lite til tross for at det var kaker og brus å få. Så etter barnetv fant vi ut at vi nok bare skulle komme oss hjem å få trøttingen i seng.
Vi hadde vel ikke kjørt fem meter en gang før Elias sov tungt i baksetet. Og når vi kom hjem våknet han så vidt mens vi stelte han for natten. Gråt hele tiden mens vi kledde av og pusset tenner... og var litt i varmeste laget. Så mistanken om at nå var storgullet vårt syk igjen begynte å vokse. Og innen vi la oss var vi rimelig sikre på at Elias var syk.
I går våknet Elias halv fem og var rimelig bestemt på å stå opp selv om pappa prøvde å overbevise han om at det var natt. Senere viste set seg at han hadde hatt et uhell i sengen... men han sovnet ganske raskt på sofaen, og etter en stund kom han tuslende inn og la seg ved siden av pappaen sin. Så i noen timer lå vi fire sammen i sengen vår og sov. Pappa ble hjemme siden vi alle hadde sovet litt i minste laget den natten.
Utover dagen ble det tydelig at Elias nok ikke bare var litt småsyk. Det er nemlig ikke helt dagligdags at Elias frivillig ligger strak på sofaen hele dagen... og i alle fall ikke at han ikke vil ha eplejuice. Varmere ble han også, og kl 12 var tempen 40 i øret... og gutten klaget på vondt i halsen og i øret. Så da var det ikke annet å gjøre enn å ringe til legen, og få seg en time.
Legen fant en CRP på 108! Og det ble påvist en kraftig halsbetennelse! Så nå er vi spente på om dette er en enganshendelse slik det var med ørebetennelsen han hadde som 1-åring, eller om han blir like mye plaget som pappaen. Da skal vi tromfe gjennom fjerning av mandlene i alle fall!
Så nå har vi sett Lillebror og Knerten tre ganger i går og i dag, Elias er fornøyd med å få spise is og annet godt, og han drikker brus og juice. Mor i huset har bestemt seg for at vi skal på kino å se Knerten gifter seg når den kommer.
Men nå ønsker mor seg vår og varmere vær, og ikke mere snø, kulde og sykdom. Foreløpig ser det ikke ut til at værgudene er i det medgjørlige hjørnet...
Oppe hos søskenbarna lekte Elias litt med Leah, men etter en liten stund ville han bare sitte i fanget og se tv... Han spiste også veldig lite til tross for at det var kaker og brus å få. Så etter barnetv fant vi ut at vi nok bare skulle komme oss hjem å få trøttingen i seng.
Vi hadde vel ikke kjørt fem meter en gang før Elias sov tungt i baksetet. Og når vi kom hjem våknet han så vidt mens vi stelte han for natten. Gråt hele tiden mens vi kledde av og pusset tenner... og var litt i varmeste laget. Så mistanken om at nå var storgullet vårt syk igjen begynte å vokse. Og innen vi la oss var vi rimelig sikre på at Elias var syk.
I går våknet Elias halv fem og var rimelig bestemt på å stå opp selv om pappa prøvde å overbevise han om at det var natt. Senere viste set seg at han hadde hatt et uhell i sengen... men han sovnet ganske raskt på sofaen, og etter en stund kom han tuslende inn og la seg ved siden av pappaen sin. Så i noen timer lå vi fire sammen i sengen vår og sov. Pappa ble hjemme siden vi alle hadde sovet litt i minste laget den natten.
Utover dagen ble det tydelig at Elias nok ikke bare var litt småsyk. Det er nemlig ikke helt dagligdags at Elias frivillig ligger strak på sofaen hele dagen... og i alle fall ikke at han ikke vil ha eplejuice. Varmere ble han også, og kl 12 var tempen 40 i øret... og gutten klaget på vondt i halsen og i øret. Så da var det ikke annet å gjøre enn å ringe til legen, og få seg en time.
Legen fant en CRP på 108! Og det ble påvist en kraftig halsbetennelse! Så nå er vi spente på om dette er en enganshendelse slik det var med ørebetennelsen han hadde som 1-åring, eller om han blir like mye plaget som pappaen. Da skal vi tromfe gjennom fjerning av mandlene i alle fall!
Så nå har vi sett Lillebror og Knerten tre ganger i går og i dag, Elias er fornøyd med å få spise is og annet godt, og han drikker brus og juice. Mor i huset har bestemt seg for at vi skal på kino å se Knerten gifter seg når den kommer.
Men nå ønsker mor seg vår og varmere vær, og ikke mere snø, kulde og sykdom. Foreløpig ser det ikke ut til at værgudene er i det medgjørlige hjørnet...
søndag 14. mars 2010
Utfoldelser fra det kreative hjørnet
Når mor i huset virkelig skal koble av og samle nye krefter setter hun seg ned med scrappingen sin og diller og daller. Nå for tiden blir det mest hjemmelagde kort til diverse anledninger, men planen er å få inn litt bilder i albumene i nærmeste fremtid. Dessverre flyr kveldstimene etter at ungene er i seng så altfor fort, og siden spisestuebordet helst ikke skal okkuperes av stempler, papir, pynt og lim hele tiden blir det til at jeg scrapper bare når jeg må få laget et kort til en bursdag\ny verdensborger osv. Ikke alle prosjektene blir sånn som de så ut oppi hodet mitt før jeg startet, men stort sett blir jeg noenlunde fornøyd. Nå er ønsket å få et eget "handmade by Monica Kvalvåg" stempel, og en Whyslice maskin med tilbehør, og kanskje en liten krok med en pult hvor jeg kan la kreativiteten flomme uten å måtte bruke mye tid til å rydde frem og bort sakene... drømme drømme :)
Dette er mitt første forsøk på bryllupskort, og jeg er vel ikke helt happy med resultatet... Prøvde å ta utgangspunkt i fargene fra invitasjonen, men det ble liksom ikke helt slik jeg hadde sett det for meg...
Min mor bestilte et kort til en gave hun skulle gi til mitt kjære lille tantebarn, Sigurd. Den tiden der var jeg høygravid, og dermed var det ikke en egnet stund for å sitte krokbøyd ved et bord og scrappe... men resultatet er jeg i grunnen godt fornøyd med. Det enkle er ofte det beste ;)
Her er flere bilder av mine produksjoner, noen mer vellykket enn andre, men alle laget med spesiell tanke på mottaker og med masse kjærlighet :)
Det er mange flere produkt og, men dette var liksom ikke ment som et skryte innlegg :P
Dette er mitt første forsøk på bryllupskort, og jeg er vel ikke helt happy med resultatet... Prøvde å ta utgangspunkt i fargene fra invitasjonen, men det ble liksom ikke helt slik jeg hadde sett det for meg...
Min mor bestilte et kort til en gave hun skulle gi til mitt kjære lille tantebarn, Sigurd. Den tiden der var jeg høygravid, og dermed var det ikke en egnet stund for å sitte krokbøyd ved et bord og scrappe... men resultatet er jeg i grunnen godt fornøyd med. Det enkle er ofte det beste ;)
Her er flere bilder av mine produksjoner, noen mer vellykket enn andre, men alle laget med spesiell tanke på mottaker og med masse kjærlighet :)
Det er mange flere produkt og, men dette var liksom ikke ment som et skryte innlegg :P
lørdag 13. mars 2010
Vaskerom
Dagen i dag ble brukt til å få gjort unna mesteparten av siste finish på vaskerommet vårt i kjelleren. Skapene på veggen skulle endelig få benkeplate og vask. Slik så det ut da vi begynte.
Denne benken var altså dagens prosjekt, og etter mye saging og kutting av flis ble reultatet (før fuging) slik som dette.
Ganske så kult synes mor i huset, og syns mannen har vært flink. I morgen får vi fuget og da blir det enda bedre. Noen mangler er det enda da, sluken til vasken var litt kinkig, så vi må ha en liten rørbit til å skjøte med. Ellers så må benken og skapdørene pusses og males hvite.
Hadde i grunnen planer om å vise hele progrsjonen på vaskerommet fra da vi kjøpte huset til nå, men de gamleste bildene ligger på en annen pc som ikke er helt funksjonell for tiden, så det får heller bli en annen gang. Men jeg tar med litt bilder av hvordan det er nå i dag. Og da må jeg minne om at jeg så absolutt ikke har ryddet og vasket her enda. Vaskingen får vente til mannen er ferdig med fuging i morgen.
Kim har bygd en hylle til å ha vaskemaskinen og tørketrommelen på slik at åpningen er i akkurat passe høyde. Det er kjempe deilig å slippe å bøye seg når man skal ta inn og ut tøy fra maskinene. Under hyllen er det tre rom, og i hvert av de rommene er det to bokser. Disse tar akkurat passelig mengde med klær til en maskin, og det er veldig praktisk å kunne sortere klærne slik at en slipper å tenke på det hver gang en skal sette på en vask. Ser at skriften på dunkene er grønn... får se om jeg finner en svart tusj og skrive over med...
I tillegg til å gjøre livet enklere ved å få maskinene litt opp har vi lagd en sjakt fra hovedetasjen og ned til vaskerommet. Litt upraktisk at den ikke går rett fra badet, men det var ikke mulig i og med at badet ikke ligger over vaskerommet. Uansett er det mye enklere å bære dunken inn på naborommet i stedet for opp og ned trappen. En annen fordel er at Elias syns det er kjempestas å hive ned klær, og dermed gjør han ofte den jobben for sin mor.
Nå er ikke vaskerommet vårt noe gigantisk rom akkurat, men det er passelig til sitt formål. Det er også praktisk at det er en egen inngang der slik at vi går rett inn fra hagen. Dette er veldig greit når det er regn og vått ute, så sliper vi skitne fotspor i gangen, og vi har et sted å henge fra oss våte klær slik at de tørker raskere. Derfor bestemte jeg meg tidlig for at vi skulle ha knagger til regn\vinterklær på vaskerommet og en skohylle til støvler\fjellsko. Kira vil nok også få sin egen håndduk liggende der til å tørke av labbene på etter en tur ut på våt asfalt eller spesielt våt natur.
Kleshaugen som skimtes ved døren her er da dunken der klærne som kastes ned sjakten havner. Den er full nå siden jeg ikke fikk sotert over i dunkene i dag. Er ikke plass til at to stykker jobber samtidig der inne nemlig. Men et vaskerom inneholder jo skittentøy og så...
Bilder av hele herligheten kommer så snart jeg har fått vaska og shina litt på gulvet. Men jeg kan dele min noe av det jeg syns er det beste med det nye vaskerommet, nemlig tørkestativet mitt
Det er kjøpt på IKEA, og er så genialt at det kan slås ned når det ikke brukes. Plassbesparende med andre ord. Er jo ikke plass til en uendelig mengde med klær her liksom, men syns det er greit å ha en plass å henge ting en eventuelt vasker for hånd osv. eller enkelt plagg som ikke skal ha sollys eller som ikke kan i tørketrommelen. Er i alle fall veldig fornøyd med dette.
Når så bare fuging, maling og vasking er unnagjort skal jeg ta noen bilder av hele rommet fra forskjellige vinkler og legge ut. Så blir det vel badet nede som er neste prosjekt for oss. Gleder meg til å få skikkelig badekar til ungene kjenner jeg.
Men nå skal jeg finne litt pepsi og potetgull og nyte lørdagsfreden sammen med min kjære mann! Som vi sier her i huset: "Ingen Kim, ingen kos" ;)
Denne benken var altså dagens prosjekt, og etter mye saging og kutting av flis ble reultatet (før fuging) slik som dette.
Ganske så kult synes mor i huset, og syns mannen har vært flink. I morgen får vi fuget og da blir det enda bedre. Noen mangler er det enda da, sluken til vasken var litt kinkig, så vi må ha en liten rørbit til å skjøte med. Ellers så må benken og skapdørene pusses og males hvite.
Hadde i grunnen planer om å vise hele progrsjonen på vaskerommet fra da vi kjøpte huset til nå, men de gamleste bildene ligger på en annen pc som ikke er helt funksjonell for tiden, så det får heller bli en annen gang. Men jeg tar med litt bilder av hvordan det er nå i dag. Og da må jeg minne om at jeg så absolutt ikke har ryddet og vasket her enda. Vaskingen får vente til mannen er ferdig med fuging i morgen.
Kim har bygd en hylle til å ha vaskemaskinen og tørketrommelen på slik at åpningen er i akkurat passe høyde. Det er kjempe deilig å slippe å bøye seg når man skal ta inn og ut tøy fra maskinene. Under hyllen er det tre rom, og i hvert av de rommene er det to bokser. Disse tar akkurat passelig mengde med klær til en maskin, og det er veldig praktisk å kunne sortere klærne slik at en slipper å tenke på det hver gang en skal sette på en vask. Ser at skriften på dunkene er grønn... får se om jeg finner en svart tusj og skrive over med...
I tillegg til å gjøre livet enklere ved å få maskinene litt opp har vi lagd en sjakt fra hovedetasjen og ned til vaskerommet. Litt upraktisk at den ikke går rett fra badet, men det var ikke mulig i og med at badet ikke ligger over vaskerommet. Uansett er det mye enklere å bære dunken inn på naborommet i stedet for opp og ned trappen. En annen fordel er at Elias syns det er kjempestas å hive ned klær, og dermed gjør han ofte den jobben for sin mor.
Nå er ikke vaskerommet vårt noe gigantisk rom akkurat, men det er passelig til sitt formål. Det er også praktisk at det er en egen inngang der slik at vi går rett inn fra hagen. Dette er veldig greit når det er regn og vått ute, så sliper vi skitne fotspor i gangen, og vi har et sted å henge fra oss våte klær slik at de tørker raskere. Derfor bestemte jeg meg tidlig for at vi skulle ha knagger til regn\vinterklær på vaskerommet og en skohylle til støvler\fjellsko. Kira vil nok også få sin egen håndduk liggende der til å tørke av labbene på etter en tur ut på våt asfalt eller spesielt våt natur.
Kleshaugen som skimtes ved døren her er da dunken der klærne som kastes ned sjakten havner. Den er full nå siden jeg ikke fikk sotert over i dunkene i dag. Er ikke plass til at to stykker jobber samtidig der inne nemlig. Men et vaskerom inneholder jo skittentøy og så...
Bilder av hele herligheten kommer så snart jeg har fått vaska og shina litt på gulvet. Men jeg kan dele min noe av det jeg syns er det beste med det nye vaskerommet, nemlig tørkestativet mitt
Det er kjøpt på IKEA, og er så genialt at det kan slås ned når det ikke brukes. Plassbesparende med andre ord. Er jo ikke plass til en uendelig mengde med klær her liksom, men syns det er greit å ha en plass å henge ting en eventuelt vasker for hånd osv. eller enkelt plagg som ikke skal ha sollys eller som ikke kan i tørketrommelen. Er i alle fall veldig fornøyd med dette.
Når så bare fuging, maling og vasking er unnagjort skal jeg ta noen bilder av hele rommet fra forskjellige vinkler og legge ut. Så blir det vel badet nede som er neste prosjekt for oss. Gleder meg til å få skikkelig badekar til ungene kjenner jeg.
Men nå skal jeg finne litt pepsi og potetgull og nyte lørdagsfreden sammen med min kjære mann! Som vi sier her i huset: "Ingen Kim, ingen kos" ;)
fredag 12. mars 2010
Øreverk, penicillin og sopp
Siden vinterferien har det gått slag i slag med sykdom her i huset. Først ble Eliasgullet syk og badelandturen måtte avlyses. Så ble Lucas selvsagt også syk, og siste dagen i februar fikk han påvist ørebetennelse og begynte på penicillin. Det ble starten på ei marerittuke for mamma og Lucas, med bortimot 20 blerier med bæsj i døgnet, og et kraftig bleieutslett. Følte til tider at jeg var dekt av snørr, penicillin, zinksalve og krystallfiolett... for ikke å snakke om bæsj... Følte meg altså heller lite fresh den uka... Som følge av sykdommen fik Lucas også trøske i munnen, og etter en uke slo det ut på brystene også. Så nå er det soppmiddel vi driver og styrer med for tiden.
Men heldigvis så tok penicillinen knekken på øreverken og gutten er blitt den store blide sola vår igjen. Krystallfiolett og potetmel (jepp helt riktig) fikset den såre stumpen, og nå er mengden bæsj tilbake til normalen. Og Lucas er en mester i å ta medisinen sin!
Ellers har jeg terget på meg de værsyke ;) Jeg syns nemlig det er litt tåpelig å klage på at snøen ligger lenge og at det er vinter. Grunnene til dette er 1) de fleste klager jo også når det ikke blir snø til jul, eller når det regner og blåser... og 2)vi bor i Norge, og her er det vinter. Med andre ord så hører det liksom med til det å bo her at vi har snø om vinteren. Dessuten er det jo ikke ille med snø når den ligger fin og hvit og solen skinner. Heller det enn storm og regn for meg! Så alle dere værsyke får ha meg unnskyldt, men jeg syns at snødekket landskap er vakkert, at å leke i snøen sammen med ungene er kos, og jeg har mange varme klær og mye ved som hindrer meg i å fryse! Så jeg velger å la være å klage på snøen jeg :)
Denne uka var Elias på 4-årskontroll og sjarmerte helsesøsteren:) Stor og flink gutt vi har ja. Han tegnet en fin tegning av henne og tok med til kontrollen også. 15,5 kg og 102,8 cm var han gullet, med andre ord lang og tynn som mammaen sin :) Litt under streken på vekt i forhold til høyde, men det bekymrer meg egentlig ikke så mye, for slik har jeg vært hele livet, og jeg lever jo enda :P
Byggeprosessen i husets kjeller er og i gang igjen, men framgangen er laber med mye sykdom og kaos i heimen. Men i helga skal vi i sving igjen med litt snekring osv. Så nå skal mor ta med Lucas ned i kjelleren og han skal få sitte i vogna mens jeg støvsuger og vasker litt på vaskerommet. Kanskje vi får tak i vask og benkeplate der i helga, og får opp siste skapet... lov å håpe :)
Morspliktene kaller :)
Men heldigvis så tok penicillinen knekken på øreverken og gutten er blitt den store blide sola vår igjen. Krystallfiolett og potetmel (jepp helt riktig) fikset den såre stumpen, og nå er mengden bæsj tilbake til normalen. Og Lucas er en mester i å ta medisinen sin!
Ellers har jeg terget på meg de værsyke ;) Jeg syns nemlig det er litt tåpelig å klage på at snøen ligger lenge og at det er vinter. Grunnene til dette er 1) de fleste klager jo også når det ikke blir snø til jul, eller når det regner og blåser... og 2)vi bor i Norge, og her er det vinter. Med andre ord så hører det liksom med til det å bo her at vi har snø om vinteren. Dessuten er det jo ikke ille med snø når den ligger fin og hvit og solen skinner. Heller det enn storm og regn for meg! Så alle dere værsyke får ha meg unnskyldt, men jeg syns at snødekket landskap er vakkert, at å leke i snøen sammen med ungene er kos, og jeg har mange varme klær og mye ved som hindrer meg i å fryse! Så jeg velger å la være å klage på snøen jeg :)
Denne uka var Elias på 4-årskontroll og sjarmerte helsesøsteren:) Stor og flink gutt vi har ja. Han tegnet en fin tegning av henne og tok med til kontrollen også. 15,5 kg og 102,8 cm var han gullet, med andre ord lang og tynn som mammaen sin :) Litt under streken på vekt i forhold til høyde, men det bekymrer meg egentlig ikke så mye, for slik har jeg vært hele livet, og jeg lever jo enda :P
Byggeprosessen i husets kjeller er og i gang igjen, men framgangen er laber med mye sykdom og kaos i heimen. Men i helga skal vi i sving igjen med litt snekring osv. Så nå skal mor ta med Lucas ned i kjelleren og han skal få sitte i vogna mens jeg støvsuger og vasker litt på vaskerommet. Kanskje vi får tak i vask og benkeplate der i helga, og får opp siste skapet... lov å håpe :)
Morspliktene kaller :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)