Tunge tanker og bekymringer...

Jeg har det utrolig fint for tiden. Elsker å være hjemme med lillegullet mitt, og nyter det absolutt til fulle! Syns det er verdens beste opplevelse å se min nydelige baby vokse og utvikle seg. Hver dag kommer nye trekk i personligheten hans frem, og jeg blir bare mer og mer forelsket.

Så det kan kanskje virke rart med en slik overskrift på innlegget i dag. For hvorfor har jeg tunge tanker og hva bekymrer jeg meg for nå som ungene er friske, vi mest trolig får igjen penger på skatten, og ikke minst Lucas har fått barnehageplass. Og er det virkelig mulig å ha tunge tanker og bekymringer nå som snøen endelig har forduftet og vårsolen skinner gjennom vinduet?

Noen vil kanskje lure på om det er det faktum at jeg i morgen fyller 28 år som tynger og bekymrer... Men nei det har absolutt ingenting med alder å gjøre. Ei heller er det ungene eller familielivet som plager meg, oh økonomien den er det ikke noe å gjøre med. Selvsagt er jeg spent og smånervøs for jobbsituasjonen min til høsten, men det tar vi som det kommer.

Det som tynger meg for tiden og som gjør meg bekymret er at min kjære, nydelige, og verdens mest fantastiske farfar er syk... Han har lenge måttet ha oksygentilførsel gjennom nesen pga en infeksjon i lungene... og i går fikk vi vite at han muligens må legges inn på sykehus etter påske. For selv om lungene nå er bra så arbeider hjertet hans altfor fort og hardt...

Min farfar (og farmor) har vært mine nærmeste naboer fra jeg var 4 til jeg ble 19. Og siden jeg flyttet hjemmefra har jeg alltid vært på besøk der når jeg var hjemme. Det finnes ikke mange mennesker som har betydd så mye for meg og mitt liv som farfaren min! Selv om han da jeg var liten var en streng mann som lett ble sinna, så har jeg alltid følt meg spesiell og elsket når jeg har kommet på besøk. Og i oppveksten var jeg mye der på besøk, kanskje like mye der som hjemme! Et sted på veien gikk farfar fra å være en mannemann til å vise mer av sin myke side, men fremdeles er han kanskje den stauteste mannen jeg vet om! Og det er ikke noe som betyr mer for meg enn de komplimenter og gode klemmer og ord jeg får servert når jeg kommer på besøk. Den ekte og strålende gleden du ser i øynene deres når du kommer er fantastisk og den gjør at en virkelig føler og vet at dette er mennesker som betingelsesløst elsker deg uansett! For meg finnes det ikke nydeligere og mer sensasjonelle mennesker enn mine besteforeldre på farsiden. Alltid har jeg hatt et nært og sterkt bånd til de, og selv om jeg er glad i alle besteforeldrene mine så må jeg nok innrømme at farmor og farfar har en spesiell plass i hjertet mitt. Ganske enkelt fordi de alltid har vært der som en hjørnestein i livet mitt!

Så det å se at min fantastiske farfar nå sliter med sykdom, at han blir tynnere og mer alvorlig er så ufattelig vondt! Og tanken på at han er over 80, at han er gammel, at kroppen er sliten, at jeg faktisk kan miste han... ja den tanken er ufattelig! Det er bare slik at jeg ikke kan forestille meg et liv uten han og farmor som en vesentlig del av det! Jeg vet at når den tiden kommer at Gud henter dem hjem, ja da vil mitt hjerte briste og en bit av det vil for alltid bli borte... Faktisk er jeg redd for hvordan jeg vil reagere... for jeg frykter den sorgen mer enn noe annet akkurat nå!

Samtidig som jeg frykter den dagen de blir borte, og sorgen det vil medføre, så ønsker jeg ikke at de skal måtte lide gjennom lang tid med sykdom eller liknende... Min kjære morfar døde i 2005 på vei inn fra garasjen. Han fikk ønsket om å gå hjemme og være aktiv til sin dødsdag oppfylt. Og selv om det var brått og vondt så er det veldig godt nå i ettertd å vite at han ikke led før han døde, at det var over før han visste hva som skjedde. Så siden jeg er såpass realistisk at jeg innser at jeg ikke kan kreve å ha besteforeldrene mine her i all evighet så håper jeg at de når tiden er inne slipper å lide... at vi slipper å se dem sakte men sikkert svinne hen... men samtidig ønsker jeg meg mange flere år og gode stunder med mine kjære besteforeldre!

Kjære kjære farfaren min!
Lenge var du mannen i mitt liv, den gode og snille mannen, mannen med det gode fanget. Lenge var det du og pappa som betydde mest for meg. Nå er det selvsagt Kim som er mannen i mitt liv, og takk for at du har tatt så godt imot han. Men du skal vite det kjære farfar at gjennom barndommen og livet mitt har du vært en uvurderlig støtte, en trygg havn og en kilde til stor glede! Du er en av de personene som har påvirket og betydd mest for meg i livet! Og jeg kommer for alltid til å huske dine gode varme smil, dine strålende øyne som lyser enda mer opp når jeg og familien kommer på besøk, og dine gode komplimenter! Jeg er evig takknemlig for all den tiden jeg har fått med deg og farmor i livet mitt, og jeg vet at jeg aldri aldri vil glemme deg!
Men kjære sterke farfar enda er du her, om enn i denne stund litt svekket av sykdom! Jeg er takknemlig for at vi fortsatt har deg her, og jeg håper du ser og vet at det betyr uendelig masse for oss! Jeg unner deg av hele mitt hjerte å bli frisk, å få oppleve en god alderdom sammen med din kjære kone, barna dine, oss barnebarn og ikke minst oldebarna! Vi elsker deg så høyt, og vi setter umåtelig stor pris på deg! Du er kong Vetvik, min helt og mitt forbilde!
Bli snart frisk!