MENINGSLØSHET

Da jeg logget meg på facebook i går kveld stod det på mang en statuslinje en oppfordring om å tenne et lys for Regine Stokke. Midt i ammetåka koblet jeg ikke med en gang, men kom med litt hjelp på hvem det var. Jeg husker at jeg for en stund siden var innom bloggen hennes og leste, det var nok i de tider hun var mye i media på grunn av innlegget om at hun skulle dø. Den gang bet jeg meg merke i at hun var så modig, moden og reflektert som i en alder av 17 kunne skrive så ærlig om en del av sitt liv som var så vond og uendelig fæl. For kreften var bare en del av Regine, hun var mer enn en kreftsyk jente som vekket sympatien hos så mange. Hun var bedre enn kreften, hun var sterk, ja mye sterkere enn de fleste av oss. Bloggen hennes viser dette tydelig!

Ved alle veiskiller i livet, på godt og vondt har vi alle et valg, og Regine valgte å ta oss med inn i sin verden, og lot oss på det viset ta del i oppturer og nedturer som fulgte med sykdommen. Med sin åpenhet og ærlighet rundt sykdommen og hvordan den påvirket henne vet jeg at hun har inspirert, motivert og ikke minst hjulpet mange mennesker i dette landet. I går ble jeg sittende lenge og lese på bloggen hennes, og det var vond lesning, trist lesning. Tårene var umulige å holde unna når en leste om hennes kamp mot den agressive sykdommen, om hvor smertefull og til tider uutholdbar kampen var, om frykten for å dø, om urettferdigheten i livet... For det er ikke mulig å finne noe rettferdighet i at en 18 år gammel jente, som elsker livet og bare vil leve, en stor inspirator, en som er villig til å prøve det som prøves kan bare hun får leve, går bort.

Mens jeg vugget min lille sønn i søvn i natt kom tårene sildrende igjen, og spørsmålet om HVORFOR ble mange ganger formulert i tankene mine... Det kom så klart ikke noe svar, ingen kan svare på akkurat dette spørsmålet. Det er jo ingen god grunn til at slikt skjer... Da er det godt å finne trøst i at Regine og familien kom så mye nærmere hverandre den tiden hun var syk, at hun oppdaget hvor heldig hun egentlig var, at livet hennes egentlig var perfekt slik det var og at hun nå endelig slipper å lide som en fange i krigen mellom kroppen og sykdommen.

I Kristiansund sitter nå en familie igjen med et sårt savn, et savn etter en datter som betydde så utrolig mye for dem, og for alle oss som ble berørt av bloggen hennes. Deres verden er i grus, de har mistet det kjæreste de hadde. Vi som fulgte Regine, som ble berørt av henne, som støttet henne må nå støtte de som stod henne nær. Det skylder vi Regine!

Takk Regine! Takk for åpenheten og ærligheten! Vi håpet i det lengste at du skulle vinne kampen, vi heiet på deg, men vi så også hvordan du led. Hvil nå Regine, uten smerter, frostrier, kvalme og alt som fulgte med behandlingen og sykdommen. Hvil i fred Regine Stokke! Du blir aldri glemt!