På facebook møttes jeg av tristefjes etter tristefjes på de fleste statuser, og det skulle ikke mye lesing til for å forstå at noe trist hadde skjedd. Men nokså uvanlig for fjesboka så stod det ikke noe om hvorfor folk var triste, bare at det var tragisk. Ei heller stod det noe på nettavisene. Men en bekjent kunne fortelle om det tragiske som hadde hendt denne dagen.
På Visnes, ei lita grend ca 10 minutters kjøring fra oss, hadde det denne kvelden skjedd noe så grusomt tragisk og uendelig urettferdig at jeg som mor gråter bare ved tanken. En gutt på 9 år hadde vært ute og lekt, og mens han gravde en tunnel i en sandhaug så kollapset det over han. Gutten døde av skadene...
Denne unge gutten kjente jeg ikke. Jeg vet hvem foreldrene er, slik man i små bygder vet hvem de fleste er uten nødvendigvis å kjenne dem. Men denne gutten var min firmenning. Hans far er tremenningen til pappa, og farmor er søskenbarnet til bestefaren. Men alt dette spiller ingen rolle. Han var et barn, og for sin mor var han, som mine barn er for meg, uerstattelig.
Jeg kan aldri, håper jeg inderlig, evne å sette meg inn i hvordan foreldrene hans har det nå. Jeg kan ikke forestille meg hva slags tanker de sliter med, men vet at selv ville jeg ha slitt med det faktum at sønnen min lekte alene. Og misforstå meg nå ikke, for jeg mener så absolutt IKKE at foreldrene kunne gjort noe for å forhindre dette tragiske. Hvem forventer vel at en slik ulykke skal inntreffe? Nei, jeg håper så inderlig de klarer å se at dette absolutt ikke var deres feil. Jeg kan heller ikke forestille meg hvordan det er å sitte igjen uten et elsket barn, og skulle forklare for lillesøsteren at storebroren er borte for alltid. Hvordan skal man klare å sørge selv, og samtidig holde hverdagslivet i gang for det barnet man fortsatt har. Man kan vel si at de er heldige som har en igjen, ei jente som holder dem i gang, ei de må leve for, ei som hindrer dem i å grave seg ned i sorgen...
I kveld har det vært minnestund på Eide. Jeg var ikke der, og jeg skal heller ikke gå i begravelsen i morgen. Jeg vurderte å stille på vegne av familien siden jeg er hjemmeværende, men syns ikke det egner seg å stille i en sånn begravelse med en liten baby. Lucas er jo ikke den mest rolige og tålmodige gutten for tiden... Og skal jeg være helt ærlig... ja, da må jeg innrømme at jeg er glad jeg ikke skal dit. Jeg syns tanken på en liten kiste, en mor i ufattelig sorg... ja, tanken på å begrave et lite barn er så ubegripelig trist at jeg vet at det ville ha preget meg lenge å delta i begravelsen. Selvsagt skal man bli berørt av sånt, men jeg er nok mer enn normalt sart for sånne ting, og vet at jeg ville blitt redd for alt mulig i forbindelse med mine egne barn etterpå. Og for å være helt ærlig så er det ille nok allerede etter denne tragedien. Jeg er livredd for at Elias skal gå ned på veien, at Lucas skal få noe i halsen osv... og så normalt som alt dette er for en småbarnsmor så er jeg nå mer lettere hysterisk enn normalt beskyttende... Går det to sekund hvor jeg ikke vet hvor Elias er... ja da kjenner jeg skrekken...
I morgen klokken 13.00 starter en serimoni i Eide kirke som jeg vet må være en serimoni to foreldre aller helst skulle ha sluppet å gå gjennom, en serimoni som nok framstår som et mareritt, en uvirkelig drøm... for det vil nok først være når hverdagen kommer, når stillheten og roen senker seg, at det for alvor vil gå opp for dem at gutten deres er borte... Da må de rundt dem være der, støtte, trøste, holde om og avlaste.
I morgen klokken 13.00 begraves en sønn, en bror, et barnebarn, et oldebarn, en nevø, en fetter, en venn, en elev, en sambygding, ja, en umistelig skatt i mange menneskers liv. Jeg lyser fred over ditt minne Tobias Malmedal Nerland!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar