Sorg

For en tid tilbake skrev jeg en kjærlighetserklæring til farfaren min her inne. Han hadde blitt syk, og slet med dårlige lunger. Men den gang var det ikke så alvorlig, trodde vi...

I mai måtte min kjære farfar legges inn på sykehus... vi var innom han på besøk der, og det var forferdelig å se han sånn. Han var tynn og beinete... farfar som alltid har vært en kraftig og muskuløs mann, var liksom en skygge av seg selv. Til og med de store nevene hans var tynne... Han holdt på å bli kvalt av oksygenmangel ved den minste bevegelse, og måtte ha pose på magen siden han ikke klarte å gå på do... bare det å spise gjorde han utslitt...

Dette var en vanskelig situasjon og tid for oss alle. Farfar var en mann som nok kunne virke streng og hard når vi var små, men når vi kom tuslende bort på besøk ble vi alltid møtt av en enorm varme og kjærlighet. For meg og min bror har forholdet til farmor og farfar vært ekstra spesielt. Vi har vokst opp med dem som våre nærmeste naboer, vi bare løp over plenen så var vi der. Og vi og våre venner gikk like mye inn og ut der som hjemme. Vi så og snakket med dem hver eneste dag, og de passet oss når det var behov for det. De var mer som en ekstra mamma og pappa enn besteforeldre, og vi hadde og har et meget nært forhold.

Etter at farmor var syk da jeg var i tenårene, forandret farfar seg veldig. Kombinert med at han gikk av med pensjon og fikk en roligere tilværelse fikk vi nå oftere se hans myke side. Han var fortsatt den staeste mannen på jord. I dag sier jeg at han var den eneste som kunne starte en diskusjon med en gråstein og faktisk provosere såpass at steinen hoppet opp å slo han i hodet. Han ble alltid ertet med at han ikke trengte lim når han tapeteserte, han kunne bare skremme tapeten på veggen. For temperament hadde han mye av farfaren min, og om noen gjorde oss han satte høyest noe vondt så var han ikke nådig. Jeg mener faktisk å huske at han de sommerene jeg var alene hjemme, mens mamma og pappa var på ferie, sov med pistolen i nattbordskuffen i tilfelle noen skulle komme å prøve på noe tull... om det stemmer vet jeg ikke, jeg rakk ikke å spørre. Men jeg liker å tenke at det er sant, for jeg vet at så betydningsfull var jeg for han at han ville gjort hva som helst for meg.

Da jeg gikk på videregående hente det en gang i blant at jeg ikke rakk bussen, eller at jeg ble syk og ikke kom meg hjem. Den videregående skolen her er i nabokommunen, og siden mamma og pappa jobbet i Molde så kunne jeg ikke ty til dem. Og som den hedersmannen han var så var det aldri nei i hans munn når jeg ringte for å be om skyss. Og sånn var han for alle sine, han stilte opp, sa aldri nei! Jeg har mange gode minner fra de bilturene sammen med han :)

Og når vi snakker om bilturer så er det noe av det vi barnebarna husker godt fra barndommen, å sitte på med farfar i patrolen. I den gamleste bilen hans var det nemlig bare to seter foran, så når vi skulle sitte på satt vi baki på sakkosekker :) Og når den tid kom at det var påpudt med seler osv, ja da lå vi under pledd baki... hehe for han sa aldri nei selv om det ikke var nok plass... Dette var i alle fall noe av det beste med farfar, å bli med på tur i bilen, og ofte var vi mange baki der.

Farfar var stolt av barnebarna sine, og han viste det også. Jeg kommer aldri til å glemme det strålende smilet, de lysende øynene og den varme klemmen jeg alltid fikk servert sammen med kommentaren "Kjem du no fine tausa mi" elle "Kjem du no fine barnenarne mett". Han var alltid så glad for å se oss, og han lyste kjærlighet. Det samme gjalt for oldebarna som han og satte uendelig høyt. Og jeg er så takknemlig for at Elias har fått så mye tid sammen med oldefaren sin, at han kommer til å huske han, og elske han resten av livet.

Mens farfar var syk, både hjemme og på sykehuset, ja da mistet vi han liksom litt. Han var jo så sliten stakkar, og når vi var på besøk så følte vi liksom at han egentlig ikke var der, bortsett fra når han så oldebarna. Når Elias og Lucas kom inn i stua eller på sykehusrommet, ja da lyste han opp et lite øyeblikk. Det var tydelig at det betydde mye å få se dem. Men for oss voksne var tiden mens han var på sitt sykeste tung og vanskelig! Jeg har altid sagt at når den tid kommer at jeg skal miste en av disse to fantastiske menneskene, ja da kommer en bit av hjertet til å bli borte... men selv om jeg vet at ingen er her for evig, så klarte jeg aldri å slippe den tanken helt til... Men å se farfar så syk, å vite at lungene og hjertet hans sviktet han, at de livsviktige organene kanskje ikke virket godt nok til å holde han i live... det gjorde at tanken på at han kanskje kunne bli borte snek seg inn. Men jeg fortrengte den, skubbet den bakerst i hodet, valgte å fokusere på at han skulle bli frisk, at vi fikk ha han litt til.

Og slik så det ut til at det skulle bli. 31. mai fikk farfar komme hjem igjen. Og nå var han en ny mann, han var seg selv igjen, i alle fall i stor grad. Han fikk mer oksygen enn før, og han blomstret og var lykkelig. Han hadde fått igjen troen på livet, appetitten på livet og på mat, han hadde planer igjen. Selv om livet nå var mer begrenset på grunn av oksygentanker og ledninger så fikk han utstyr og hjelp til å kunne leve så normalt som mulig. Han lyste igjen opp når vi kom på besøk, han spøkte og lo, og siste gang jeg så han ble jeg mottatt av en lykkelig mann som sa "Kjem du no fine tausa mi".

Nå er ikke farfar her lengre... han er hos Gud, han har reist hjem. Han ble lagt inn igjen på grunn av rusk i lungene, mest for å være på den sikre siden. Han var i kjempefin form, og hadde kost seg sammen med farmor lørdagen. Søndag 20. juni skulle farmor igjen innover, hun hadde snakket med han en time på telefonen. Han fortalte at han hadde spist frokost, barbert seg og ordnet seg skikkelig, og han lurte på om hun ikke kunne ta med jordbær for det ville han så gjerne ha. De skulle ha date denne dagen farmor og han. De skulle spise jordbær og is, og bare kose seg de to...

Da vi kom til sykehuset satt farmor ved hans side, hun hadde pyntet seg for han hun også. Men i stedet for en date bare de to, ble det en tårevåt stund sammen med tre av barna, to svigerbarn, og to barnebarn for å si farvel...

Farfar hadde spist middag, og skulle trolig på do. Med staheten i behold ringte han ikke etter hjelp, men gikk alene. Da stoppet hjertet og han døde! Han led ikke, selv om han slo seg da han falt, for han var død før han rakk å reagere. De prøvde å gjenopplive han, de gjorde hva de kunne, men han var borte. Hjertet hans orket rett og slett ikke mer av slitet, det ble for tungt...

Det ble en tung og uvirkelig dag, en dag med mange tårer, en dag med nærhet, sorg og kjærlighet. Vi samlet oss hos farmor, snakket om minner, om hvor uvirkelig det var, om hva som måtte gjøres, om begravelse... det var forferdelig trist og vanskelig.

Å skulle fortelle Elias at oldefaren hans var død er nok det verste jeg har gjort... Han kastet seg om halsen på meg og gråt hjerteskjærende... han tok det tungt... men på fireåringers vis hadde han løsningen på dette som alt annet. "I ska bygge en jetmotor i mamma, så flyg i opp i himmelen å henta oldefar"... han er god gutten min, og hadde det bare vært så enkelt.

Den følgende uka ble tung, jeg, ja vi alle, følte at vi levde i en boble, at alt som foregikk egentlig ikke vedgikk oss. Det var så uvirkelig, så uventet. At farfar som skulle få komme hjem mandagen nå var død... ingen kunne helt fatte det. Flere og flere av den nærmeste familien kom til Eide, og denne gangen var det tårevåte gjensyn...

Men selv om uka fram mot minnestund og begravelse var tung, så var det utrolig godt å være sammen med alle de som elsket farfar så høyt. Vi gråt, vi lo, vi husket. Vi husket mannen som stod i en stige og malte, som falt og fikk malingsspannet i hodet. Der stod han dekket av brun beis, mens vi skrapte av han med slikkepotter... og ja vi kunne ikke annet enn å le nå som da. Vi mintes diskusjoner, galgenhumor, stahet, sære matvaner, gode smil, arbeidsinnsats, ståpåvilje, trofasthet, kjærlighet, vi mintes vår kjære far, farfar\morfar, oldefar, vår bauta.

Minnestunden var tung. Nok en gang fikk jeg se farfar, eller som jeg velger å tenke, skallet hans. Han var så fin, så utrolig vakker og kjekk. Selv i døden var han brun som en neger, sånn han ble bare han så solen... men han var kald... så altfor kald... han slo ikke opp øynene, han smilte ikke, han omfamnet meg ikke da jeg klemte han... han var ikke der. Mange fine ting ble sagt, og jeg tror nok vi alle skulle ønske at vi kunne ha sagt dem til hans mens han levde, men vi trodde jo vi fortsatt hadde tid... Mange tårer ble felt... det var trist, tungt, ufattelig... men på samme tid var det så uendelig godt! Så godt å dele sorgen og minnene, så godt å holde om hveranre, så godt å se det fredelige ansiktsutrykket hans, så godt å være nær han en siste gang...

Begravelsen var fin, det ble en verdig avskjed, men og en tung avskjed. Hjertet brast da farmor på gravstedet sa "Ska vi ga frå'n her no da..." Det var nok tungt for henne det, å forlate sin mann gjennom 63 år på kirkegården, å skulle fortsette alene uten han...

Etterpå samlet den nærmeste familie, hans søster og farmors søster, to onkelbarn og noen gode venner seg til sørgesamvær. Vi spiste god mat, kaker med masse jordbær... jordbær som farfar så gjerne ville ha om sommeren. Det måtte være jordbær når vi mintes han...

Vi aller nærmeste dro ned på graven igjen utpå kvelden for å sette ned en lykt og tenne lys. Det var tøft, og det er fortsatt tøft å se graven... å vite at han ikke lengre er her...

Men midt i sorgen har det skjedd merkelige tung... telefoner har ringt opp våre kjære helt på egen hånd, tven har slått seg på helt selv... farmor har en stålampe med en liten lampe på en arm. denne armen kan dras opp og ned, og da de komm inn i stua etter minnestunden så datt denne armen rett ned... så han spøker med oss fortsatt, slik han gjorde mens han levde... ertekroken vår.

Når jeg nå kommer til farmor er stolen til farfar tom... jeg får ikke et varmt smil, en god klem og vakre komplimenter... jeg blir enda fylt av vemod og sorg, av savn... men jeg har mange fine minner fra livet sammen med en høyt aktet farfar, og de vil jeg vokte godt!

Elias bearbeider det hele på sin måte, og tar ofte initiativet til å besøke graven med blomster eller andre småting han lager. Han utrykker savn og sorg, og er raus med trøstende klemmer. Han sier alltid hade oldefar når vi går fra gravstedet...

Jeg savner farfaren min dypt... vil alltid savne han. Men han er med meg, låser meg inne i bilen, sender meg hyggelige minner i ny og ne... han bor i hjertet mitt... det hjertet vil han alltid bo i, og han vil alltid ha med seg den biten som mangler der han er.

Hvil deg nå kjære! Vær fri og hvil deg!
Jeg savner deg inderlig farfar, men minnes deg med smil og glede.
Jeg vet at vi en dag møtes igjen.
Den dagen jeg skal forlate denne verden står du i døren, smilende med tindrende øyne, og sier "Kjem du no fine tausa mi!"