På denne dagen for hele 84 år siden så en liten gutt dagens lys i en liten bolig ytterst i havgapet. Stedet var Vetvika i Bremanger, eneste ankomst var via sjøen eller over fjellet. Jeg har ingen forutsetning for å vite om min oldemor hadde jordmor til hjelp under fødselen, eller om de måtte klare seg uten. Men jeg tror at om det skulle komme jordmor eller lege så måtte oldefar, eller noen andre fra gården ha tatt veien over fjellet. For Stadtlandet og Bremangerlandet er jo kjent for varierende vær på denne tiden av året.
Men på denne dagen gikk det uansett godt, selv om det og føde på et så øde sted, i 1926 ikke var risikofritt. En frisk liten gutt kom til veden, sønn nummer to. Jeg tror nok både Malvin og Mathilde, mine oldeforeldre, var stolte den dagen! Den dagen da min farfar, Ottar Malvin Vetvik så dagens lys.
I dag, 84 år senere, er denne dagen fyllt av vemod, sorg, savn og mange minner. I dag, 84 år senere, er ikke lenger denne lille gutten blant oss, han kan ikke lengre feires, bare minnes.
Den lille gutten vokste opp i Vetvika, flyttet inn til mormoren og morfaren da han kom i skolealder, og mistet faren sin som 7-åring. Han var ikke så glad i skolen, men da han ble 13 år leste han Bjørnsons samlede verker fra perm til perm, og det var vendepunktet! Han ble nå det vi kaller et skolelys, og har selv sagt at Vetvikslekta den er ei art slekt, det er mange gløgginger bakover der.
Den lille gutten, nå tenåring, flyttet sammen med mor og bror til Olden. Der var mor tjenestepike hos en Brynestad, og med tiden ble hun husfrue. Familien flyttet videre til Møre. Tenåringsbrødrene fant på sprell, noen verre enn andre. Ja, de skjøt mot huset til en eremitt en søndag, heldigvis var ikke mannen hjemme...
Ferden endte til slutt opp i den vesle kommunen Eide på Nordmøre. Og der ble Ottar kammerat med en kar som het Ole. Og denne Ole han hadde ei vakker søster, ei søster som løp så fort at Ottar slet med å holde følge. Ja, han måtte skikkelig legge seg i selen for å nå tak i henne som han sa, men så klarte han det til slutt, og de holdt sammen i over 60 år.
Fem unger fikk de sammen, 15 barnebarn og nesten like mange oldebarn. Men så i sommer tok reisen deres sammen slutt. Eller vi velger å tro at den fikk et lite opphold. For en gang skal de møtes igjen på den andre siden, og da fortsetter nok ferden!
Denne lillegutten som så dagens lys for 84 år siden, han var min farfar! Han var en av de viktigste personene i mitt liv! Jeg var uendelig glad i ham, og siden 20. juni har jeg savnet han dypt!
I dag samles vi på Eide, som så mange ganger før den 4. oktober. I dag skal vi spise kake, vi skal mimre og feire, slik vi har gjort det i mange år denne dagen. Men blomstene skal ikke fylle en stue denne dagen, de skal pynte en grav! Det blir en tung dag på mange måter! En dag der savnet er ekstra sterkt hos oss alle. En dag der vi skal være der for farmor, som nok har det tyngst av alle i dag!
På en dag som denne er jeg velsignet! Jeg har to små sjarmtroll som smiler til meg med tindrende øyne. Som legger små, myke og varme barnehender om halsen min og klemmer meg! To små etterkommere etter den vesle gutten, kjekke ungdommen og staute mannen som var min farfar, deres oldefar! Jeg er heldig, de er en stor trøst!
Jeg elsket farfar, savner han, ja elsker han fremdeles. Jeg elsker barna mine!
Tusen takk farfar: for staheten, for humoren, for gløggheten, for evnen til å vise omtanke, for temperamentet, tusen takk for livet!
1 kommentar:
Fine ord Monica...
Legg inn en kommentar