Da jeg logget meg på facebook i går kveld stod det på mang en statuslinje en oppfordring om å tenne et lys for Regine Stokke. Midt i ammetåka koblet jeg ikke med en gang, men kom med litt hjelp på hvem det var. Jeg husker at jeg for en stund siden var innom bloggen hennes og leste, det var nok i de tider hun var mye i media på grunn av innlegget om at hun skulle dø. Den gang bet jeg meg merke i at hun var så modig, moden og reflektert som i en alder av 17 kunne skrive så ærlig om en del av sitt liv som var så vond og uendelig fæl. For kreften var bare en del av Regine, hun var mer enn en kreftsyk jente som vekket sympatien hos så mange. Hun var bedre enn kreften, hun var sterk, ja mye sterkere enn de fleste av oss. Bloggen hennes viser dette tydelig!
Ved alle veiskiller i livet, på godt og vondt har vi alle et valg, og Regine valgte å ta oss med inn i sin verden, og lot oss på det viset ta del i oppturer og nedturer som fulgte med sykdommen. Med sin åpenhet og ærlighet rundt sykdommen og hvordan den påvirket henne vet jeg at hun har inspirert, motivert og ikke minst hjulpet mange mennesker i dette landet. I går ble jeg sittende lenge og lese på bloggen hennes, og det var vond lesning, trist lesning. Tårene var umulige å holde unna når en leste om hennes kamp mot den agressive sykdommen, om hvor smertefull og til tider uutholdbar kampen var, om frykten for å dø, om urettferdigheten i livet... For det er ikke mulig å finne noe rettferdighet i at en 18 år gammel jente, som elsker livet og bare vil leve, en stor inspirator, en som er villig til å prøve det som prøves kan bare hun får leve, går bort.
Mens jeg vugget min lille sønn i søvn i natt kom tårene sildrende igjen, og spørsmålet om HVORFOR ble mange ganger formulert i tankene mine... Det kom så klart ikke noe svar, ingen kan svare på akkurat dette spørsmålet. Det er jo ingen god grunn til at slikt skjer... Da er det godt å finne trøst i at Regine og familien kom så mye nærmere hverandre den tiden hun var syk, at hun oppdaget hvor heldig hun egentlig var, at livet hennes egentlig var perfekt slik det var og at hun nå endelig slipper å lide som en fange i krigen mellom kroppen og sykdommen.
I Kristiansund sitter nå en familie igjen med et sårt savn, et savn etter en datter som betydde så utrolig mye for dem, og for alle oss som ble berørt av bloggen hennes. Deres verden er i grus, de har mistet det kjæreste de hadde. Vi som fulgte Regine, som ble berørt av henne, som støttet henne må nå støtte de som stod henne nær. Det skylder vi Regine!
Takk Regine! Takk for åpenheten og ærligheten! Vi håpet i det lengste at du skulle vinne kampen, vi heiet på deg, men vi så også hvordan du led. Hvil nå Regine, uten smerter, frostrier, kvalme og alt som fulgte med behandlingen og sykdommen. Hvil i fred Regine Stokke! Du blir aldri glemt!
fredag 4. desember 2009
mandag 16. november 2009
Nøff nøff
Så slapp vi altså ikke unna vi heller, men fikk den fryktede svineinfluensaen på besøk. Eller vi tror i alle fall det er den vi har hatt. Lucas var førstemann, men fikk heldigvis ikke feber eller mange plager. Mor i huset ble nestemann med influensasymptomer, men legen mente det bare var en forkjølelse... Så ble far i huset sengeliggende, og nå er det Elias som er syk. Elias har hatt de sterkeste symptomene og er vel den eneste som har hatt høy feber. Og etter å ha snakket med andre som har fått påvist svineriet så er vi i grunnen rimelig sikker.
Fordelen med at alle har vært syke og hjemme er jo mye tid sammen alle fire, men ellers har vel sykdomsperioden bare vært en ulempe... Vi har enda ikke fått vært å hilst på skjønne Ailin som nå snart er 1 måned gammel, Elias gikk glipp av to barneselskap og vi har ikke fått handlet skikkelig på em god stund. Men nå satser vi på at vi snart er friske alle mann, og da har vi full fres med ting å ta igjen. Og først på programmet er et besøk til vår lille niese i Ørjavika som vi gleder oss til å hilse ordentlig på.
I dag er Elias hjemme, men feberen er minimal og hosten nesten borte så jeg tror han nærmer seg frisk.
Til dere som savner bilder får jeg bare beklage, men de er på en annen maskin så de får jeg legge ut ved en senere anledning.
Fordelen med at alle har vært syke og hjemme er jo mye tid sammen alle fire, men ellers har vel sykdomsperioden bare vært en ulempe... Vi har enda ikke fått vært å hilst på skjønne Ailin som nå snart er 1 måned gammel, Elias gikk glipp av to barneselskap og vi har ikke fått handlet skikkelig på em god stund. Men nå satser vi på at vi snart er friske alle mann, og da har vi full fres med ting å ta igjen. Og først på programmet er et besøk til vår lille niese i Ørjavika som vi gleder oss til å hilse ordentlig på.
I dag er Elias hjemme, men feberen er minimal og hosten nesten borte så jeg tror han nærmer seg frisk.
Til dere som savner bilder får jeg bare beklage, men de er på en annen maskin så de får jeg legge ut ved en senere anledning.
torsdag 5. november 2009
Forsømt blogg eller?
Sånn kan det gå når en har mange jern i ilden og alt går i ett, men her er en liten oppsummering over hva som har skjedd siden sist jeg blogget.
Mai røyk med til ferdiskriving av masteroppgave og jobbing. Dessverre ble ikke resultatet på oppgaven som håpet, og jeg fikk stryk for første gang i mitt liv... Selvsagt er man skuffet, men jeg ser jo det i ettertid at hun som skulle veilede og hjelpe meg i arbeidet har sviktet stort. Mens jeg satt og ventet på å få komme inn til muntlig så var jeg vel i grunn forberedt. Så mens andre ble sinte på mine vegne og frustrerte over at jeg måtte reise til Bergen for å få vite at jeg strøyk, når jeg var 9 uker unna termin osv, så tok jeg det hele med stor ro. Turen til Bergen var etterlengtet! Vi fikk vist Elias hvor han bodde som baby, besøkt gamle tomter, og ikke minst vi fikk herlig samvær med gode venner som vi savner stort! Må nok innrømme at det var absolutt deilig å komme hjem til den varme atmosfæren hos Randi og Thomas og deres to sjarmtroll etter en dag fyllt av forskjellige følelser.
Mange har spurt om jeg ikke skal klage, at jeg i det minst bør klage på veileder osv, men jeg har ikke følt for å ta dem på ordet. I grunnen ser jeg ikke poenget, og som jeg sa til Kim i bilen på vei hjemover så har vel i grunn den oppgaven aldri vært min. Det var ikke den oppgaven jeg ville skrive, og da var det vel ikke så rart at det gikk som det gikk. Og i og med at jeg i ettertid har tenkt ufattelig lite på det som skjedde og utfallet så må jeg vel bare innse at jeg ikke er en karrierejeger. I det store og hele betyr det så innmari lite om jeg har eller ikke har en mastergrad. Jeg er heldig, jeg har en fantastisk mann, vidunderlige barn, flott og oppofrende familie og gode og nære venner! Jeg har en jobb jeg trives i, og jeg trenger inger mastergrad for å kunne utføre den jobben. Det jeg trenger er medmenneskelighet, omsorg, iver, positivitet, energi og engasjement, og det er noe en mastergrad ikke kan skaffe meg.
Så alt i alt har det ingen betydning for meg at jeg ikke fikk den graden. Jeg har ikke klaget, ei heller har jeg benyttet meg av muligheten for en bortimot totalredigering av oppgaven. Jeg nekter å bruke mer av den tiden jeg kan bruke på familie og venner til å studere til noe som ikke er viktig for meg... Jeg vil heller bruke tiden min på det som virkelig betyr noe og nyte et år hjemme med min lille baby uten bekymringer og stress.
Så med eksamener og studieliv ute av verden var det fullt fokus på jobb resten av juni. Og denne måneden ble en siste innspurt på mange vis. På jobb var det siste innspurt før midlertidig omplassering av mesteparten av elevmassen, mens skolen blir renovert. Og for min del var det og siste innspurt før jeg gikk ut i permisjon og ble tobarnsmor. Heldigvis for oss som hadde behov for å være mye ute var det en utrolig fin og varm juni, noe som for den gravide Monica ikke var så veldig deilig. Lavt blodtrykk og blodtrykksfall var ikke helt heldig i kombinasjon med trapper og lav lungekapasitet, men alt går.
Så kom sommerferien med fint sommervær de første ukene. Og det var en deilig tid med forberedelser til familieforøkelsen som ventet. Det var uendelig herlig å endelig kunne fokusere fullt og helt på babyen som skulle komme, og ikke minst å kunne nyte å gå gravid en liten stund. Så sommeren ble brukt til vasking av klær og utstyr, innkjøp og organisering. Noen ferietur ble det ikke denne sommeren siden jeg var høygravid og helst ville være hjemme. Men vi dro på turer i nærmiljøet, som Atlanterhavsparken og Atlanterhavsbadet, og Elias storkoste seg begge plasser.
Så kom august og endelig ble tre til fire da lille Lucas ble født 16. august. Å se reaksjonen til Elias da han fikk komme og hilse på sin lillebror den kvelden kan ikke matches av noe. Han var så kry og stolt at det lyste av han, og han kunne ikke få nok av å holde Lucas. Det var veldig kjekt når vi endelig fikk komme hjem og han kunne vise fram lillebroren han hadde ventet slik på. Og lillebroren er verdens mest behagelige vesen, han sover mye og spiser bra. På de to første ukene hjemme la han på seg nesten en kilo, og nå er han snart tre måneder og fortsatt god og rund.
Siden august har mye dreid seg om baby og stell, og noen ganger har nok storebror blitt litt lei. Han har blant annet villet selge Lucas til mormor for 60 kroner, da 50 var alt for lite. Men i det store og hele så er han en utrolig tålmodig og snill storebror.
Oktober brakte barnedåp og flere nye verdensborgere. Mitt søskenbarn hadde et strevsomt svangerskap med blodpropp og mange andre problem, men 15. oktober fikk hun endelig premien, da lille Live ble født. Og 25. oktober kom endelig vår etterlengtede lille prinsesse, da ble Silje og Runar foreldre til skjønne Ailin.
Selvsagt har det skjedd mye mer siden april som ikke er tatt med her, men jeg velger å oppsummere disse månedene som en real opptur, der det største var å møte Lucasgullet. Nå nyter jeg livet som mamma til to flotte prinser, der den ene er skikkelig stor gutt som ikke har bleie om natta lengre og ordner det meste på egenhånd. Her om dagen skrev faktisk Elias navnet Hilde på et ark og tegnet et menneske. Riktignok manglet det en d, l var speilvent, og e hadde litt vel mange streker, men hallo han er jo ikke fire enda, og vi har ikke skrevet det for han noen gang. Så at han visste hvordan det skulle skrives er jo helt utrolig, og han tegner veldig bra for alderen også. Er så kry av storegullet! Lucas er og fantastisk på sitt vis. Han sover nesten natta gjennom, smiler og er blid dagen lang og spiser en masse.
Livet som tobarnsmor er hektisk, begivenhetsrikt, fantastisk, givende og innimellom et realt latterkick. Det er rett og slett helt herlig!
Mai røyk med til ferdiskriving av masteroppgave og jobbing. Dessverre ble ikke resultatet på oppgaven som håpet, og jeg fikk stryk for første gang i mitt liv... Selvsagt er man skuffet, men jeg ser jo det i ettertid at hun som skulle veilede og hjelpe meg i arbeidet har sviktet stort. Mens jeg satt og ventet på å få komme inn til muntlig så var jeg vel i grunn forberedt. Så mens andre ble sinte på mine vegne og frustrerte over at jeg måtte reise til Bergen for å få vite at jeg strøyk, når jeg var 9 uker unna termin osv, så tok jeg det hele med stor ro. Turen til Bergen var etterlengtet! Vi fikk vist Elias hvor han bodde som baby, besøkt gamle tomter, og ikke minst vi fikk herlig samvær med gode venner som vi savner stort! Må nok innrømme at det var absolutt deilig å komme hjem til den varme atmosfæren hos Randi og Thomas og deres to sjarmtroll etter en dag fyllt av forskjellige følelser.
Mange har spurt om jeg ikke skal klage, at jeg i det minst bør klage på veileder osv, men jeg har ikke følt for å ta dem på ordet. I grunnen ser jeg ikke poenget, og som jeg sa til Kim i bilen på vei hjemover så har vel i grunn den oppgaven aldri vært min. Det var ikke den oppgaven jeg ville skrive, og da var det vel ikke så rart at det gikk som det gikk. Og i og med at jeg i ettertid har tenkt ufattelig lite på det som skjedde og utfallet så må jeg vel bare innse at jeg ikke er en karrierejeger. I det store og hele betyr det så innmari lite om jeg har eller ikke har en mastergrad. Jeg er heldig, jeg har en fantastisk mann, vidunderlige barn, flott og oppofrende familie og gode og nære venner! Jeg har en jobb jeg trives i, og jeg trenger inger mastergrad for å kunne utføre den jobben. Det jeg trenger er medmenneskelighet, omsorg, iver, positivitet, energi og engasjement, og det er noe en mastergrad ikke kan skaffe meg.
Så alt i alt har det ingen betydning for meg at jeg ikke fikk den graden. Jeg har ikke klaget, ei heller har jeg benyttet meg av muligheten for en bortimot totalredigering av oppgaven. Jeg nekter å bruke mer av den tiden jeg kan bruke på familie og venner til å studere til noe som ikke er viktig for meg... Jeg vil heller bruke tiden min på det som virkelig betyr noe og nyte et år hjemme med min lille baby uten bekymringer og stress.
Så med eksamener og studieliv ute av verden var det fullt fokus på jobb resten av juni. Og denne måneden ble en siste innspurt på mange vis. På jobb var det siste innspurt før midlertidig omplassering av mesteparten av elevmassen, mens skolen blir renovert. Og for min del var det og siste innspurt før jeg gikk ut i permisjon og ble tobarnsmor. Heldigvis for oss som hadde behov for å være mye ute var det en utrolig fin og varm juni, noe som for den gravide Monica ikke var så veldig deilig. Lavt blodtrykk og blodtrykksfall var ikke helt heldig i kombinasjon med trapper og lav lungekapasitet, men alt går.
Så kom sommerferien med fint sommervær de første ukene. Og det var en deilig tid med forberedelser til familieforøkelsen som ventet. Det var uendelig herlig å endelig kunne fokusere fullt og helt på babyen som skulle komme, og ikke minst å kunne nyte å gå gravid en liten stund. Så sommeren ble brukt til vasking av klær og utstyr, innkjøp og organisering. Noen ferietur ble det ikke denne sommeren siden jeg var høygravid og helst ville være hjemme. Men vi dro på turer i nærmiljøet, som Atlanterhavsparken og Atlanterhavsbadet, og Elias storkoste seg begge plasser.
Så kom august og endelig ble tre til fire da lille Lucas ble født 16. august. Å se reaksjonen til Elias da han fikk komme og hilse på sin lillebror den kvelden kan ikke matches av noe. Han var så kry og stolt at det lyste av han, og han kunne ikke få nok av å holde Lucas. Det var veldig kjekt når vi endelig fikk komme hjem og han kunne vise fram lillebroren han hadde ventet slik på. Og lillebroren er verdens mest behagelige vesen, han sover mye og spiser bra. På de to første ukene hjemme la han på seg nesten en kilo, og nå er han snart tre måneder og fortsatt god og rund.
Siden august har mye dreid seg om baby og stell, og noen ganger har nok storebror blitt litt lei. Han har blant annet villet selge Lucas til mormor for 60 kroner, da 50 var alt for lite. Men i det store og hele så er han en utrolig tålmodig og snill storebror.
Oktober brakte barnedåp og flere nye verdensborgere. Mitt søskenbarn hadde et strevsomt svangerskap med blodpropp og mange andre problem, men 15. oktober fikk hun endelig premien, da lille Live ble født. Og 25. oktober kom endelig vår etterlengtede lille prinsesse, da ble Silje og Runar foreldre til skjønne Ailin.
Selvsagt har det skjedd mye mer siden april som ikke er tatt med her, men jeg velger å oppsummere disse månedene som en real opptur, der det største var å møte Lucasgullet. Nå nyter jeg livet som mamma til to flotte prinser, der den ene er skikkelig stor gutt som ikke har bleie om natta lengre og ordner det meste på egenhånd. Her om dagen skrev faktisk Elias navnet Hilde på et ark og tegnet et menneske. Riktignok manglet det en d, l var speilvent, og e hadde litt vel mange streker, men hallo han er jo ikke fire enda, og vi har ikke skrevet det for han noen gang. Så at han visste hvordan det skulle skrives er jo helt utrolig, og han tegner veldig bra for alderen også. Er så kry av storegullet! Lucas er og fantastisk på sitt vis. Han sover nesten natta gjennom, smiler og er blid dagen lang og spiser en masse.
Livet som tobarnsmor er hektisk, begivenhetsrikt, fantastisk, givende og innimellom et realt latterkick. Det er rett og slett helt herlig!
tirsdag 14. april 2009
fredag 27. februar 2009
Velkommen vesle Sigurd
Torsdag 26.02.2009 kom han endelig, den vesle nevøen min. Ida og Tommy fikk en nydelig liten sønn på keiserlig vis klokken 12.03, og Leah er stolt storesøster! Vi har ventet lenge nå, noen dager i alle fall, og er alle kjempeglade for at den lille gutten endelig kom ut for å hilse på.
Elias har allerede spurt om han kanskje kunne få låne den nye babyen litt en dag, eller om han kunne reise på besøk alene uten oss og holde han litt. Hehe skal liksom klare alt selv vesle skjønningen min. Men han er verdens beste gutt. I dag tidlig måtte jeg fint lete fram magen så han fikk stryke litt på babyen sin. Ja, for det går jo ikke an å gjøre det utenpå alle klærne må du skjønne. Tror nok han gleder seg til å bli storebror ja.
Men nå gleder vi oss mest til å hilse på vesle Sigurd en av de nærmeste dagene. Tante må finne gavepapir og pakke inn det hun har kjøpt. Har til og med laget et lite kort helt selv, og er ganske fornøyd med meg selv. Har meg noen avslappende stunder ved kjøkkenbordet noen kvelder og lager kort, og nå begynner jeg å få til litt.
Elias har allerede spurt om han kanskje kunne få låne den nye babyen litt en dag, eller om han kunne reise på besøk alene uten oss og holde han litt. Hehe skal liksom klare alt selv vesle skjønningen min. Men han er verdens beste gutt. I dag tidlig måtte jeg fint lete fram magen så han fikk stryke litt på babyen sin. Ja, for det går jo ikke an å gjøre det utenpå alle klærne må du skjønne. Tror nok han gleder seg til å bli storebror ja.
Men nå gleder vi oss mest til å hilse på vesle Sigurd en av de nærmeste dagene. Tante må finne gavepapir og pakke inn det hun har kjøpt. Har til og med laget et lite kort helt selv, og er ganske fornøyd med meg selv. Har meg noen avslappende stunder ved kjøkkenbordet noen kvelder og lager kort, og nå begynner jeg å få til litt.
søndag 15. februar 2009
Familieforøkelse og andre nyheter
Det er jo ikke lengre noen hemmelighet, men for dem som ikke har fått det med seg så skal vi nå altså få ett nytt familiemedlem. Elias skal bli storebror og gleder seg veldig til det. Mamma har vært i heller dårlig form de 3 første månedene, så nå er det deilig å ikke kjenne seg så voldsomt gravid. Magen har så vidt begynt å synes, og vi gleder oss nå veldig til 13 august som er terminen enn så lenge.
Ellers blir vi tante og onkel i morgen tidlig. Da kommer en ny keiser eller keiserinne til verden og vi gleder oss alle til å hilse på den nye babyen. Mest spennende blir det nok for Leah som blir storesøster, men Elias og venter i spenning på å se den lille babyen. Han er veldig engasjert i alt som har med babyer å gjøre for tiden. Han har sett på bilder fra da han var nyfødt og spør masse om babyen og hva den kan osv.
Skjer vel ikke så veldig mye annet nytt her med oss. Mor har vært i en begravelse og skal vel i en til neste uke. Denne uka var det i grunnen ok siden det var en gammel dame på nesten 100, men på fredag skal moren til ei jeg gikk på skolen med i 9 år begraves... hun rakk ikke å bli 50 en gang, og det kom helt uventet! Føler veldig med hele familien!
Kim har blitt en skikkelig husfar som ordner og styrer masse hjemme. Inspirerer meg til å orke litt mer også, så nå er det ryddig og rent i huset, og slik har det vært siden fredag. Da var Elias og pappa hjemme og tok helgavask og lejte i snøen.
Snø ja... Vi har masse av det her, og det er relativt uvant. Ikke bare har det kommet masse snø, men den har ligget i et par uker også... Og her ute ved havet bruker det såvidt å komme noen små fnugg av den sorten... Men nå altså over en halv meter. Bilene og veiene har vi måttet lete fram hver morgen, og Kira er ellevill på tur da alle luktene er sterkere når det er snø. Og så er det jo knakende gøy for Elias og de andre barna da. Og nå er det jo vakkert ute, med snødekte marker og strålende sol!
Men nå skal jeg se skiskytingsjaktstart for menn. Spennende å se om de forsvarer bragden fra i går...
Ellers blir vi tante og onkel i morgen tidlig. Da kommer en ny keiser eller keiserinne til verden og vi gleder oss alle til å hilse på den nye babyen. Mest spennende blir det nok for Leah som blir storesøster, men Elias og venter i spenning på å se den lille babyen. Han er veldig engasjert i alt som har med babyer å gjøre for tiden. Han har sett på bilder fra da han var nyfødt og spør masse om babyen og hva den kan osv.
Skjer vel ikke så veldig mye annet nytt her med oss. Mor har vært i en begravelse og skal vel i en til neste uke. Denne uka var det i grunnen ok siden det var en gammel dame på nesten 100, men på fredag skal moren til ei jeg gikk på skolen med i 9 år begraves... hun rakk ikke å bli 50 en gang, og det kom helt uventet! Føler veldig med hele familien!
Kim har blitt en skikkelig husfar som ordner og styrer masse hjemme. Inspirerer meg til å orke litt mer også, så nå er det ryddig og rent i huset, og slik har det vært siden fredag. Da var Elias og pappa hjemme og tok helgavask og lejte i snøen.
Snø ja... Vi har masse av det her, og det er relativt uvant. Ikke bare har det kommet masse snø, men den har ligget i et par uker også... Og her ute ved havet bruker det såvidt å komme noen små fnugg av den sorten... Men nå altså over en halv meter. Bilene og veiene har vi måttet lete fram hver morgen, og Kira er ellevill på tur da alle luktene er sterkere når det er snø. Og så er det jo knakende gøy for Elias og de andre barna da. Og nå er det jo vakkert ute, med snødekte marker og strålende sol!
Men nå skal jeg se skiskytingsjaktstart for menn. Spennende å se om de forsvarer bragden fra i går...
Abonner på:
Innlegg (Atom)