Jeg ha'kke tid for jeg må....

Det er travelt å være hjemmeværende mor, og blogging blir ikke prioritert. Har som regel ikke tid før utpå kvelden og da er jeg som regel så trøtt at jeg ikke orker å sette meg ned. Jeg er mektig imponert over min manns søskenbarn, Nina, som i tillegg til å ha 4 skjønne barn, pusser opp hus og driver butikk. Og jammen sitter hun ikke oppe til langt på natt for å få gjort alt hun utsetter for å bruke tid på familien. Energibombe kalles slike, og det er ikke jeg...

Vi har nå kommet inn i 2010, og Elias har blitt 4 år. Syns nesten det er skummelt hvor fort tiden faktisk går... Tenk at gutten min er så stor allerede... Og Lucas er straks 6 måneder han og... skjønner ikke hvor tiden har blitt av jeg.

Jula var hektisk, men veldig koselig. Julaften tilbrakte vi hos mine foreldre på Eide. Min mormor var også med, og jeg må bare vise verdens tøffeste oldemor :)



Elias fikk Kaptein Sabeltanns hatt med julenissen, og oldemor Henny var snar med å sikre seg en prøving :) Hun er en kul dame på nesten 87 år ikke sant?

Hele dagen var en suksess, fra oppvåkningen om morgenen da Elias kom stormende inn og erklærte at nissen hadde vært på rommet hans om natten. Så stod vi opp og kledde på oss før vi dro innover til Eide. Hos mamma samlet vi, farmor og farfar, min lillbror og mamma og pappa, oss til en herlig julefrokost med masse godt. Begge guttene fikk hver sin strømpe hos mormor, noe Elias var spesielt begesitret over. Fornuftige mormor hadde fyllt opp med nødvendige småting som truser og sokker osv. Kjempestas!

På kvelden åpnet vi gaver, og det ble en veldig fin kveld med fornøyde utrop fra store og små. Høydepunktene var nok Spidermandrakt for Elias, og mine foreldres reaksjon på kalenderen med bilder av barnebarna:) Tok laaaaang tid å få åpnet alle gavene, og det ble sent før vi kom oss hjem. Lucas sov heller lite på kvelden, for han og forsto nok at noe spesielt var på ferde.

Første juledag var vi nok en gang på Eide på rester, og for å dra hjem det vi ikke fikk med oss i bilen på vei hjem kvelden før.

Andre juledag måtte vi tidlig opp og pynte oss. Da var det nemlig duket for barnedåpen til vesle Ailin på Hoem. Det ble en fin dag, om enn gudstjenesten var noe langvarig og merkelig... Prinsessa var i alle fall flink som sov hele tiden under den 2 timer lange gudstjenesten!

Tredje juledag dro vi igjen til Eide. Planen var egentlig en bytur, men snøkavet satte en stopper for det. Kim og min pappa dro for å hente den nye seksjonen vår, og Elias overnattet hos mormor den natta.

Ellers koste vi oss masse med å bygge opp alle legotingene Elias fikk, pusle litt og å se på filmer.

Nå er hverdagen tilbake for fullt, og en ny kuldeperiode er på gang. Kan ikke huske sist det var så mye snø og så kaldt. Uvant for oss her ute i havgapet med 20 minusgrader og en meter med snø, men det har vi hatt i vinter. Men heller snø og kulde enn slaps og regn.

Førjulssysler

Som julekvelden på kjerringa er det noe som heter, og denne gangen kjennes det nesten litt sånn ut her i huset. Det føles liksom som vi hoppet fra 3. november da Kim hadde bursdag til første søndag i advent. Hvor i all verden ble november måneden av? Jo, det var den måneden som gikk med i Svineinfluensa på alle som en her i heimen... Så selv om november virket uendelig lang da vi var syke så føles det bisart nok som om vi har gått glipp av noe.

Nå er vi alle friske og raske, og det er toppers nå som jula nærmer seg med stormskritt. Og en skal vel ikke klage når en til tross for en måneds "fravær" fra verden har rukket å handle inn alle julegavene og postlagt julekortene. Noen kakesorter har og kommet i kakeboksene, og pepperkakehuset står her pyntet og fint. Men kjerringa sitter ikke bare å venter på jula selv om hun tilsynelatende ligger godt an med forberedelsene. For det er nemlig ikke helt sant at vi ligger foran skjema. Med til julestria hører jo også husvask og pynting... og selv om mor gjør det hun kan er hun på langt nær i havn enda.

MENINGSLØSHET

Da jeg logget meg på facebook i går kveld stod det på mang en statuslinje en oppfordring om å tenne et lys for Regine Stokke. Midt i ammetåka koblet jeg ikke med en gang, men kom med litt hjelp på hvem det var. Jeg husker at jeg for en stund siden var innom bloggen hennes og leste, det var nok i de tider hun var mye i media på grunn av innlegget om at hun skulle dø. Den gang bet jeg meg merke i at hun var så modig, moden og reflektert som i en alder av 17 kunne skrive så ærlig om en del av sitt liv som var så vond og uendelig fæl. For kreften var bare en del av Regine, hun var mer enn en kreftsyk jente som vekket sympatien hos så mange. Hun var bedre enn kreften, hun var sterk, ja mye sterkere enn de fleste av oss. Bloggen hennes viser dette tydelig!

Ved alle veiskiller i livet, på godt og vondt har vi alle et valg, og Regine valgte å ta oss med inn i sin verden, og lot oss på det viset ta del i oppturer og nedturer som fulgte med sykdommen. Med sin åpenhet og ærlighet rundt sykdommen og hvordan den påvirket henne vet jeg at hun har inspirert, motivert og ikke minst hjulpet mange mennesker i dette landet. I går ble jeg sittende lenge og lese på bloggen hennes, og det var vond lesning, trist lesning. Tårene var umulige å holde unna når en leste om hennes kamp mot den agressive sykdommen, om hvor smertefull og til tider uutholdbar kampen var, om frykten for å dø, om urettferdigheten i livet... For det er ikke mulig å finne noe rettferdighet i at en 18 år gammel jente, som elsker livet og bare vil leve, en stor inspirator, en som er villig til å prøve det som prøves kan bare hun får leve, går bort.

Mens jeg vugget min lille sønn i søvn i natt kom tårene sildrende igjen, og spørsmålet om HVORFOR ble mange ganger formulert i tankene mine... Det kom så klart ikke noe svar, ingen kan svare på akkurat dette spørsmålet. Det er jo ingen god grunn til at slikt skjer... Da er det godt å finne trøst i at Regine og familien kom så mye nærmere hverandre den tiden hun var syk, at hun oppdaget hvor heldig hun egentlig var, at livet hennes egentlig var perfekt slik det var og at hun nå endelig slipper å lide som en fange i krigen mellom kroppen og sykdommen.

I Kristiansund sitter nå en familie igjen med et sårt savn, et savn etter en datter som betydde så utrolig mye for dem, og for alle oss som ble berørt av bloggen hennes. Deres verden er i grus, de har mistet det kjæreste de hadde. Vi som fulgte Regine, som ble berørt av henne, som støttet henne må nå støtte de som stod henne nær. Det skylder vi Regine!

Takk Regine! Takk for åpenheten og ærligheten! Vi håpet i det lengste at du skulle vinne kampen, vi heiet på deg, men vi så også hvordan du led. Hvil nå Regine, uten smerter, frostrier, kvalme og alt som fulgte med behandlingen og sykdommen. Hvil i fred Regine Stokke! Du blir aldri glemt!

Nøff nøff

Så slapp vi altså ikke unna vi heller, men fikk den fryktede svineinfluensaen på besøk. Eller vi tror i alle fall det er den vi har hatt. Lucas var førstemann, men fikk heldigvis ikke feber eller mange plager. Mor i huset ble nestemann med influensasymptomer, men legen mente det bare var en forkjølelse... Så ble far i huset sengeliggende, og nå er det Elias som er syk. Elias har hatt de sterkeste symptomene og er vel den eneste som har hatt høy feber. Og etter å ha snakket med andre som har fått påvist svineriet så er vi i grunnen rimelig sikker.

Fordelen med at alle har vært syke og hjemme er jo mye tid sammen alle fire, men ellers har vel sykdomsperioden bare vært en ulempe... Vi har enda ikke fått vært å hilst på skjønne Ailin som nå snart er 1 måned gammel, Elias gikk glipp av to barneselskap og vi har ikke fått handlet skikkelig på em god stund. Men nå satser vi på at vi snart er friske alle mann, og da har vi full fres med ting å ta igjen. Og først på programmet er et besøk til vår lille niese i Ørjavika som vi gleder oss til å hilse ordentlig på.

I dag er Elias hjemme, men feberen er minimal og hosten nesten borte så jeg tror han nærmer seg frisk.

Til dere som savner bilder får jeg bare beklage, men de er på en annen maskin så de får jeg legge ut ved en senere anledning.

Forsømt blogg eller?

Sånn kan det gå når en har mange jern i ilden og alt går i ett, men her er en liten oppsummering over hva som har skjedd siden sist jeg blogget.

Mai røyk med til ferdiskriving av masteroppgave og jobbing. Dessverre ble ikke resultatet på oppgaven som håpet, og jeg fikk stryk for første gang i mitt liv... Selvsagt er man skuffet, men jeg ser jo det i ettertid at hun som skulle veilede og hjelpe meg i arbeidet har sviktet stort. Mens jeg satt og ventet på å få komme inn til muntlig så var jeg vel i grunn forberedt. Så mens andre ble sinte på mine vegne og frustrerte over at jeg måtte reise til Bergen for å få vite at jeg strøyk, når jeg var 9 uker unna termin osv, så tok jeg det hele med stor ro. Turen til Bergen var etterlengtet! Vi fikk vist Elias hvor han bodde som baby, besøkt gamle tomter, og ikke minst vi fikk herlig samvær med gode venner som vi savner stort! Må nok innrømme at det var absolutt deilig å komme hjem til den varme atmosfæren hos Randi og Thomas og deres to sjarmtroll etter en dag fyllt av forskjellige følelser.

Mange har spurt om jeg ikke skal klage, at jeg i det minst bør klage på veileder osv, men jeg har ikke følt for å ta dem på ordet. I grunnen ser jeg ikke poenget, og som jeg sa til Kim i bilen på vei hjemover så har vel i grunn den oppgaven aldri vært min. Det var ikke den oppgaven jeg ville skrive, og da var det vel ikke så rart at det gikk som det gikk. Og i og med at jeg i ettertid har tenkt ufattelig lite på det som skjedde og utfallet så må jeg vel bare innse at jeg ikke er en karrierejeger. I det store og hele betyr det så innmari lite om jeg har eller ikke har en mastergrad. Jeg er heldig, jeg har en fantastisk mann, vidunderlige barn, flott og oppofrende familie og gode og nære venner! Jeg har en jobb jeg trives i, og jeg trenger inger mastergrad for å kunne utføre den jobben. Det jeg trenger er medmenneskelighet, omsorg, iver, positivitet, energi og engasjement, og det er noe en mastergrad ikke kan skaffe meg.

Så alt i alt har det ingen betydning for meg at jeg ikke fikk den graden. Jeg har ikke klaget, ei heller har jeg benyttet meg av muligheten for en bortimot totalredigering av oppgaven. Jeg nekter å bruke mer av den tiden jeg kan bruke på familie og venner til å studere til noe som ikke er viktig for meg... Jeg vil heller bruke tiden min på det som virkelig betyr noe og nyte et år hjemme med min lille baby uten bekymringer og stress.

Så med eksamener og studieliv ute av verden var det fullt fokus på jobb resten av juni. Og denne måneden ble en siste innspurt på mange vis. På jobb var det siste innspurt før midlertidig omplassering av mesteparten av elevmassen, mens skolen blir renovert. Og for min del var det og siste innspurt før jeg gikk ut i permisjon og ble tobarnsmor. Heldigvis for oss som hadde behov for å være mye ute var det en utrolig fin og varm juni, noe som for den gravide Monica ikke var så veldig deilig. Lavt blodtrykk og blodtrykksfall var ikke helt heldig i kombinasjon med trapper og lav lungekapasitet, men alt går.

Så kom sommerferien med fint sommervær de første ukene. Og det var en deilig tid med forberedelser til familieforøkelsen som ventet. Det var uendelig herlig å endelig kunne fokusere fullt og helt på babyen som skulle komme, og ikke minst å kunne nyte å gå gravid en liten stund. Så sommeren ble brukt til vasking av klær og utstyr, innkjøp og organisering. Noen ferietur ble det ikke denne sommeren siden jeg var høygravid og helst ville være hjemme. Men vi dro på turer i nærmiljøet, som Atlanterhavsparken og Atlanterhavsbadet, og Elias storkoste seg begge plasser.

Så kom august og endelig ble tre til fire da lille Lucas ble født 16. august. Å se reaksjonen til Elias da han fikk komme og hilse på sin lillebror den kvelden kan ikke matches av noe. Han var så kry og stolt at det lyste av han, og han kunne ikke få nok av å holde Lucas. Det var veldig kjekt når vi endelig fikk komme hjem og han kunne vise fram lillebroren han hadde ventet slik på. Og lillebroren er verdens mest behagelige vesen, han sover mye og spiser bra. På de to første ukene hjemme la han på seg nesten en kilo, og nå er han snart tre måneder og fortsatt god og rund.

Siden august har mye dreid seg om baby og stell, og noen ganger har nok storebror blitt litt lei. Han har blant annet villet selge Lucas til mormor for 60 kroner, da 50 var alt for lite. Men i det store og hele så er han en utrolig tålmodig og snill storebror.

Oktober brakte barnedåp og flere nye verdensborgere. Mitt søskenbarn hadde et strevsomt svangerskap med blodpropp og mange andre problem, men 15. oktober fikk hun endelig premien, da lille Live ble født. Og 25. oktober kom endelig vår etterlengtede lille prinsesse, da ble Silje og Runar foreldre til skjønne Ailin.

Selvsagt har det skjedd mye mer siden april som ikke er tatt med her, men jeg velger å oppsummere disse månedene som en real opptur, der det største var å møte Lucasgullet. Nå nyter jeg livet som mamma til to flotte prinser, der den ene er skikkelig stor gutt som ikke har bleie om natta lengre og ordner det meste på egenhånd. Her om dagen skrev faktisk Elias navnet Hilde på et ark og tegnet et menneske. Riktignok manglet det en d, l var speilvent, og e hadde litt vel mange streker, men hallo han er jo ikke fire enda, og vi har ikke skrevet det for han noen gang. Så at han visste hvordan det skulle skrives er jo helt utrolig, og han tegner veldig bra for alderen også. Er så kry av storegullet! Lucas er og fantastisk på sitt vis. Han sover nesten natta gjennom, smiler og er blid dagen lang og spiser en masse.

Livet som tobarnsmor er hektisk, begivenhetsrikt, fantastisk, givende og innimellom et realt latterkick. Det er rett og slett helt herlig!

Litt av min hobby

Gullgutten Sigurd - vårt fadderbarn

Er han ikke skjønn?