Armbrudd og gipstrøbbel.

Vi mener at vi kan kalle oss heldige som har to gutter som elsker å hjelpe til når vi skal lage mat, det være seg nistesmøring om morgenen, middagslaging eller baking. Elias og Lucas kommer stort sett stormende begge to så snart de hører at mamma eller pappa skramler med grytene eller skapdørene på kjøkkenet. Når sant skal sies er det vel oftest pappaen som bedriver matlaging her i huset, men det hender at mamma og trår til. Men uansett er det å sitte på benken og hjelpe til noe av det kjekkeste som finnes, selv om Elias nå gjerne tar seg av enkle tilberedningsoppgaver på egenhånd og derfor ofte er å finne ved kjøkkenbordet i dyp konsentrasjon. Lillebror er enda for liten og innehar litt får lite hemninger til å få slippe til med egne oppgaver. Men å sitte på benken og hjelpe til med å røre eller liknende er stas.

Men så var det dette med hemningene da... Hos Lucas er disse nemlig bortimot totalt fraværende, han har stor tro på egne evner, kanskje litt vel stor tro. Redd av seg er han i alle fall ikke, og det har han vel aldri vært heller... For vel en uke siden ble likevel overmotet litt vel stort. Godt i gang med å hjelpe pappa med middagen ble han litt for ivrig og ramla utfor benken, og før vi rakk å ta han traff han gulvet... Det første en tenker på er jo hodet, for å ta seg for er ikke 1-åringer så gode på. Men Lucas hylskrek verre enn noen gang og tok seg på den ene handa som tydeligvis var vond. Vi kunne ikke se at han var hoven eller noe som tydet på at det var mer alvorlig enn at han hadde slått seg kraftig. Vi bestemte oss derfor etter hvert for å se det an over natta siden han ikke virket videre hemmet av smerter. Men utover natta ble det tydelig at gutten vår hadde det vondt, og med kun 2 timer innabords i halv seks tiden neste morgen var ingen av oss i form til verken jobb eller barnehage. Vi bestemte oss for å holde Lucas hjemme og få legen til å se på armen hans som helt tydelig plaget han. Nå fikk vi ikke borti i det hele tatt, og han brukte den ikke til noe heller.

På telefon fikk vi eskjed om å bare komme når vi var klare, så skulle de snike oss inn i mellom avtalene, men vi ble sikkert sendt på røntgen. Den høygravide Monica måtte derfor bare ringe mannen å få han til å slenge seg med, for graviditet og røntgen passer ikke sammen. Og innen klokka var 12 den dagen var legebesøk, røntgen og gipsing unnagjort. Lucas var fortvilet og likte ikke gipsen noe videre, men det var det lite å gjøre med. Så var det bare å kjøre hjem og vente til en uke hadde gått og hardgipsen skulle på.

Denne litt småfortvila gutten møttemeg når jeg kom hjem fra jobb dagen etter sykehusbesøket. Han våknet denne dagen med høy feber, og ble derfor hjemme med pappaen sin. Da feberen steg til 40,5 tok de seg en ny tur innover til legen... for uforklarlig høy feber etter et fall med armbrudd var liksom litt ekkelt syntes vi. Men de fant ingenting galt, og CRP var heller ikke ille. Men stikk i fingeren og plastret finger var nok til å gjøre Lucas fortvilet stakkar. Nok fikk være nok mente han.

Torsdag 19. mai var han og pappa på guttetur til Molde og fikk tatt ny røntgen og ordnet skikkelig gips. Gutten var strålende fornøyd og syntes nå at gips var kult. Så var det bare å vente til 16. juni når gipsen skal av, trodde vi...

I dag ved frokostborde fikk nemlig Kim seg en støkk, for plutselig hang gipsen og dinglet i armen på bodyen til Lucas, mens handa kom opp ved halsåpningen. Så var det å ringe på sykehuset for å høre hva vi så skulle gjøre. Etter en kort prat hivde vi oss i bilen, slapp av storebror hos mormor og dro på akuttmottaket for å få ordnet sakene. Der traff vi kjentfolk, og endte opp med at tante Ida fikset ny gips og sparte oss for en ny tur på sjukehuset i morgen :) Og heldigvis var ingen skade skjedd :)