Gode smil og varme barnehender på en vemodig mandag

På denne dagen for hele 84 år siden så en liten gutt dagens lys i en liten bolig ytterst i havgapet. Stedet var Vetvika i Bremanger, eneste ankomst var via sjøen eller over fjellet. Jeg har ingen forutsetning for å vite om min oldemor hadde jordmor til hjelp under fødselen, eller om de måtte klare seg uten. Men jeg tror at om det skulle komme jordmor eller lege så måtte oldefar, eller noen andre fra gården ha tatt veien over fjellet. For Stadtlandet og Bremangerlandet er jo kjent for varierende vær på denne tiden av året.

Men på denne dagen gikk det uansett godt, selv om det og føde på et så øde sted, i 1926 ikke var risikofritt. En frisk liten gutt kom til veden, sønn nummer to. Jeg tror nok både Malvin og Mathilde, mine oldeforeldre, var stolte den dagen! Den dagen da min farfar, Ottar Malvin Vetvik så dagens lys.

I dag, 84 år senere, er denne dagen fyllt av vemod, sorg, savn og mange minner. I dag, 84 år senere, er ikke lenger denne lille gutten blant oss, han kan ikke lengre feires, bare minnes.

Den lille gutten vokste opp i Vetvika, flyttet inn til mormoren og morfaren da han kom i skolealder, og mistet faren sin som 7-åring. Han var ikke så glad i skolen, men da han ble 13 år leste han Bjørnsons samlede verker fra perm til perm, og det var vendepunktet! Han ble nå det vi kaller et skolelys, og har selv sagt at Vetvikslekta den er ei art slekt, det er mange gløgginger bakover der.

Den lille gutten, nå tenåring, flyttet sammen med mor og bror til Olden. Der var mor tjenestepike hos en Brynestad, og med tiden ble hun husfrue. Familien flyttet videre til Møre. Tenåringsbrødrene fant på sprell, noen verre enn andre. Ja, de skjøt mot huset til en eremitt en søndag, heldigvis var ikke mannen hjemme...

Ferden endte til slutt opp i den vesle kommunen Eide på Nordmøre. Og der ble Ottar kammerat med en kar som het Ole. Og denne Ole han hadde ei vakker søster, ei søster som løp så fort at Ottar slet med å holde følge. Ja, han måtte skikkelig legge seg i selen for å nå tak i henne som han sa, men så klarte han det til slutt, og de holdt sammen i over 60 år.

Fem unger fikk de sammen, 15 barnebarn og nesten like mange oldebarn. Men så i sommer tok reisen deres sammen slutt. Eller vi velger å tro at den fikk et lite opphold. For en gang skal de møtes igjen på den andre siden, og da fortsetter nok ferden!

Denne lillegutten som så dagens lys for 84 år siden, han var min farfar! Han var en av de viktigste personene i mitt liv! Jeg var uendelig glad i ham, og siden 20. juni har jeg savnet han dypt!

I dag samles vi på Eide, som så mange ganger før den 4. oktober. I dag skal vi spise kake, vi skal mimre og feire, slik vi har gjort det i mange år denne dagen. Men blomstene skal ikke fylle en stue denne dagen, de skal pynte en grav! Det blir en tung dag på mange måter! En dag der savnet er ekstra sterkt hos oss alle. En dag der vi skal være der for farmor, som nok har det tyngst av alle i dag!

På en dag som denne er jeg velsignet! Jeg har to små sjarmtroll som smiler til meg med tindrende øyne. Som legger små, myke og varme barnehender om halsen min og klemmer meg! To små etterkommere etter den vesle gutten, kjekke ungdommen og staute mannen som var min farfar, deres oldefar! Jeg er heldig, de er en stor trøst!

Jeg elsket farfar, savner han, ja elsker han fremdeles. Jeg elsker barna mine!

Tusen takk farfar: for staheten, for humoren, for gløggheten, for evnen til å vise omtanke, for temperamentet, tusen takk for livet!

Sorg

For en tid tilbake skrev jeg en kjærlighetserklæring til farfaren min her inne. Han hadde blitt syk, og slet med dårlige lunger. Men den gang var det ikke så alvorlig, trodde vi...

I mai måtte min kjære farfar legges inn på sykehus... vi var innom han på besøk der, og det var forferdelig å se han sånn. Han var tynn og beinete... farfar som alltid har vært en kraftig og muskuløs mann, var liksom en skygge av seg selv. Til og med de store nevene hans var tynne... Han holdt på å bli kvalt av oksygenmangel ved den minste bevegelse, og måtte ha pose på magen siden han ikke klarte å gå på do... bare det å spise gjorde han utslitt...

Dette var en vanskelig situasjon og tid for oss alle. Farfar var en mann som nok kunne virke streng og hard når vi var små, men når vi kom tuslende bort på besøk ble vi alltid møtt av en enorm varme og kjærlighet. For meg og min bror har forholdet til farmor og farfar vært ekstra spesielt. Vi har vokst opp med dem som våre nærmeste naboer, vi bare løp over plenen så var vi der. Og vi og våre venner gikk like mye inn og ut der som hjemme. Vi så og snakket med dem hver eneste dag, og de passet oss når det var behov for det. De var mer som en ekstra mamma og pappa enn besteforeldre, og vi hadde og har et meget nært forhold.

Etter at farmor var syk da jeg var i tenårene, forandret farfar seg veldig. Kombinert med at han gikk av med pensjon og fikk en roligere tilværelse fikk vi nå oftere se hans myke side. Han var fortsatt den staeste mannen på jord. I dag sier jeg at han var den eneste som kunne starte en diskusjon med en gråstein og faktisk provosere såpass at steinen hoppet opp å slo han i hodet. Han ble alltid ertet med at han ikke trengte lim når han tapeteserte, han kunne bare skremme tapeten på veggen. For temperament hadde han mye av farfaren min, og om noen gjorde oss han satte høyest noe vondt så var han ikke nådig. Jeg mener faktisk å huske at han de sommerene jeg var alene hjemme, mens mamma og pappa var på ferie, sov med pistolen i nattbordskuffen i tilfelle noen skulle komme å prøve på noe tull... om det stemmer vet jeg ikke, jeg rakk ikke å spørre. Men jeg liker å tenke at det er sant, for jeg vet at så betydningsfull var jeg for han at han ville gjort hva som helst for meg.

Da jeg gikk på videregående hente det en gang i blant at jeg ikke rakk bussen, eller at jeg ble syk og ikke kom meg hjem. Den videregående skolen her er i nabokommunen, og siden mamma og pappa jobbet i Molde så kunne jeg ikke ty til dem. Og som den hedersmannen han var så var det aldri nei i hans munn når jeg ringte for å be om skyss. Og sånn var han for alle sine, han stilte opp, sa aldri nei! Jeg har mange gode minner fra de bilturene sammen med han :)

Og når vi snakker om bilturer så er det noe av det vi barnebarna husker godt fra barndommen, å sitte på med farfar i patrolen. I den gamleste bilen hans var det nemlig bare to seter foran, så når vi skulle sitte på satt vi baki på sakkosekker :) Og når den tid kom at det var påpudt med seler osv, ja da lå vi under pledd baki... hehe for han sa aldri nei selv om det ikke var nok plass... Dette var i alle fall noe av det beste med farfar, å bli med på tur i bilen, og ofte var vi mange baki der.

Farfar var stolt av barnebarna sine, og han viste det også. Jeg kommer aldri til å glemme det strålende smilet, de lysende øynene og den varme klemmen jeg alltid fikk servert sammen med kommentaren "Kjem du no fine tausa mi" elle "Kjem du no fine barnenarne mett". Han var alltid så glad for å se oss, og han lyste kjærlighet. Det samme gjalt for oldebarna som han og satte uendelig høyt. Og jeg er så takknemlig for at Elias har fått så mye tid sammen med oldefaren sin, at han kommer til å huske han, og elske han resten av livet.

Mens farfar var syk, både hjemme og på sykehuset, ja da mistet vi han liksom litt. Han var jo så sliten stakkar, og når vi var på besøk så følte vi liksom at han egentlig ikke var der, bortsett fra når han så oldebarna. Når Elias og Lucas kom inn i stua eller på sykehusrommet, ja da lyste han opp et lite øyeblikk. Det var tydelig at det betydde mye å få se dem. Men for oss voksne var tiden mens han var på sitt sykeste tung og vanskelig! Jeg har altid sagt at når den tid kommer at jeg skal miste en av disse to fantastiske menneskene, ja da kommer en bit av hjertet til å bli borte... men selv om jeg vet at ingen er her for evig, så klarte jeg aldri å slippe den tanken helt til... Men å se farfar så syk, å vite at lungene og hjertet hans sviktet han, at de livsviktige organene kanskje ikke virket godt nok til å holde han i live... det gjorde at tanken på at han kanskje kunne bli borte snek seg inn. Men jeg fortrengte den, skubbet den bakerst i hodet, valgte å fokusere på at han skulle bli frisk, at vi fikk ha han litt til.

Og slik så det ut til at det skulle bli. 31. mai fikk farfar komme hjem igjen. Og nå var han en ny mann, han var seg selv igjen, i alle fall i stor grad. Han fikk mer oksygen enn før, og han blomstret og var lykkelig. Han hadde fått igjen troen på livet, appetitten på livet og på mat, han hadde planer igjen. Selv om livet nå var mer begrenset på grunn av oksygentanker og ledninger så fikk han utstyr og hjelp til å kunne leve så normalt som mulig. Han lyste igjen opp når vi kom på besøk, han spøkte og lo, og siste gang jeg så han ble jeg mottatt av en lykkelig mann som sa "Kjem du no fine tausa mi".

Nå er ikke farfar her lengre... han er hos Gud, han har reist hjem. Han ble lagt inn igjen på grunn av rusk i lungene, mest for å være på den sikre siden. Han var i kjempefin form, og hadde kost seg sammen med farmor lørdagen. Søndag 20. juni skulle farmor igjen innover, hun hadde snakket med han en time på telefonen. Han fortalte at han hadde spist frokost, barbert seg og ordnet seg skikkelig, og han lurte på om hun ikke kunne ta med jordbær for det ville han så gjerne ha. De skulle ha date denne dagen farmor og han. De skulle spise jordbær og is, og bare kose seg de to...

Da vi kom til sykehuset satt farmor ved hans side, hun hadde pyntet seg for han hun også. Men i stedet for en date bare de to, ble det en tårevåt stund sammen med tre av barna, to svigerbarn, og to barnebarn for å si farvel...

Farfar hadde spist middag, og skulle trolig på do. Med staheten i behold ringte han ikke etter hjelp, men gikk alene. Da stoppet hjertet og han døde! Han led ikke, selv om han slo seg da han falt, for han var død før han rakk å reagere. De prøvde å gjenopplive han, de gjorde hva de kunne, men han var borte. Hjertet hans orket rett og slett ikke mer av slitet, det ble for tungt...

Det ble en tung og uvirkelig dag, en dag med mange tårer, en dag med nærhet, sorg og kjærlighet. Vi samlet oss hos farmor, snakket om minner, om hvor uvirkelig det var, om hva som måtte gjøres, om begravelse... det var forferdelig trist og vanskelig.

Å skulle fortelle Elias at oldefaren hans var død er nok det verste jeg har gjort... Han kastet seg om halsen på meg og gråt hjerteskjærende... han tok det tungt... men på fireåringers vis hadde han løsningen på dette som alt annet. "I ska bygge en jetmotor i mamma, så flyg i opp i himmelen å henta oldefar"... han er god gutten min, og hadde det bare vært så enkelt.

Den følgende uka ble tung, jeg, ja vi alle, følte at vi levde i en boble, at alt som foregikk egentlig ikke vedgikk oss. Det var så uvirkelig, så uventet. At farfar som skulle få komme hjem mandagen nå var død... ingen kunne helt fatte det. Flere og flere av den nærmeste familien kom til Eide, og denne gangen var det tårevåte gjensyn...

Men selv om uka fram mot minnestund og begravelse var tung, så var det utrolig godt å være sammen med alle de som elsket farfar så høyt. Vi gråt, vi lo, vi husket. Vi husket mannen som stod i en stige og malte, som falt og fikk malingsspannet i hodet. Der stod han dekket av brun beis, mens vi skrapte av han med slikkepotter... og ja vi kunne ikke annet enn å le nå som da. Vi mintes diskusjoner, galgenhumor, stahet, sære matvaner, gode smil, arbeidsinnsats, ståpåvilje, trofasthet, kjærlighet, vi mintes vår kjære far, farfar\morfar, oldefar, vår bauta.

Minnestunden var tung. Nok en gang fikk jeg se farfar, eller som jeg velger å tenke, skallet hans. Han var så fin, så utrolig vakker og kjekk. Selv i døden var han brun som en neger, sånn han ble bare han så solen... men han var kald... så altfor kald... han slo ikke opp øynene, han smilte ikke, han omfamnet meg ikke da jeg klemte han... han var ikke der. Mange fine ting ble sagt, og jeg tror nok vi alle skulle ønske at vi kunne ha sagt dem til hans mens han levde, men vi trodde jo vi fortsatt hadde tid... Mange tårer ble felt... det var trist, tungt, ufattelig... men på samme tid var det så uendelig godt! Så godt å dele sorgen og minnene, så godt å holde om hveranre, så godt å se det fredelige ansiktsutrykket hans, så godt å være nær han en siste gang...

Begravelsen var fin, det ble en verdig avskjed, men og en tung avskjed. Hjertet brast da farmor på gravstedet sa "Ska vi ga frå'n her no da..." Det var nok tungt for henne det, å forlate sin mann gjennom 63 år på kirkegården, å skulle fortsette alene uten han...

Etterpå samlet den nærmeste familie, hans søster og farmors søster, to onkelbarn og noen gode venner seg til sørgesamvær. Vi spiste god mat, kaker med masse jordbær... jordbær som farfar så gjerne ville ha om sommeren. Det måtte være jordbær når vi mintes han...

Vi aller nærmeste dro ned på graven igjen utpå kvelden for å sette ned en lykt og tenne lys. Det var tøft, og det er fortsatt tøft å se graven... å vite at han ikke lengre er her...

Men midt i sorgen har det skjedd merkelige tung... telefoner har ringt opp våre kjære helt på egen hånd, tven har slått seg på helt selv... farmor har en stålampe med en liten lampe på en arm. denne armen kan dras opp og ned, og da de komm inn i stua etter minnestunden så datt denne armen rett ned... så han spøker med oss fortsatt, slik han gjorde mens han levde... ertekroken vår.

Når jeg nå kommer til farmor er stolen til farfar tom... jeg får ikke et varmt smil, en god klem og vakre komplimenter... jeg blir enda fylt av vemod og sorg, av savn... men jeg har mange fine minner fra livet sammen med en høyt aktet farfar, og de vil jeg vokte godt!

Elias bearbeider det hele på sin måte, og tar ofte initiativet til å besøke graven med blomster eller andre småting han lager. Han utrykker savn og sorg, og er raus med trøstende klemmer. Han sier alltid hade oldefar når vi går fra gravstedet...

Jeg savner farfaren min dypt... vil alltid savne han. Men han er med meg, låser meg inne i bilen, sender meg hyggelige minner i ny og ne... han bor i hjertet mitt... det hjertet vil han alltid bo i, og han vil alltid ha med seg den biten som mangler der han er.

Hvil deg nå kjære! Vær fri og hvil deg!
Jeg savner deg inderlig farfar, men minnes deg med smil og glede.
Jeg vet at vi en dag møtes igjen.
Den dagen jeg skal forlate denne verden står du i døren, smilende med tindrende øyne, og sier "Kjem du no fine tausa mi!"

Livets meningsløse urettferdighet...

Det var andre pinsedag, en fantastisk fin dag med sol og varme. Vi hadde kost oss masse ute denne dagen, og ungene lå i sengene sine og sov godt etter en dag med mye frisk havluft og solskinn. Kim som skulle på jobb hadde funnet sengen, og jeg nøt stillheten i huset med en god bok på sofaen. På grunn av Lucas som ikke tåler lys på når han sover så leser jeg nå på sofaen før jeg legger meg. Av en eller annen grunn så tok jeg en tur innom dataen før jeg skulle legge meg, noe som er uvanlig etter at jeg har lest Hele vitsen med å lese er nemlig å koble av hodet fra alt som har skjedd den dagen.

På facebook møttes jeg av tristefjes etter tristefjes på de fleste statuser, og det skulle ikke mye lesing til for å forstå at noe trist hadde skjedd. Men nokså uvanlig for fjesboka så stod det ikke noe om hvorfor folk var triste, bare at det var tragisk. Ei heller stod det noe på nettavisene. Men en bekjent kunne fortelle om det tragiske som hadde hendt denne dagen.

På Visnes, ei lita grend ca 10 minutters kjøring fra oss, hadde det denne kvelden skjedd noe så grusomt tragisk og uendelig urettferdig at jeg som mor gråter bare ved tanken. En gutt på 9 år hadde vært ute og lekt, og mens han gravde en tunnel i en sandhaug så kollapset det over han. Gutten døde av skadene...

Denne unge gutten kjente jeg ikke. Jeg vet hvem foreldrene er, slik man i små bygder vet hvem de fleste er uten nødvendigvis å kjenne dem. Men denne gutten var min firmenning. Hans far er tremenningen til pappa, og farmor er søskenbarnet til bestefaren. Men alt dette spiller ingen rolle. Han var et barn, og for sin mor var han, som mine barn er for meg, uerstattelig.

Jeg kan aldri, håper jeg inderlig, evne å sette meg inn i hvordan foreldrene hans har det nå. Jeg kan ikke forestille meg hva slags tanker de sliter med, men vet at selv ville jeg ha slitt med det faktum at sønnen min lekte alene. Og misforstå meg nå ikke, for jeg mener så absolutt IKKE at foreldrene kunne gjort noe for å forhindre dette tragiske. Hvem forventer vel at en slik ulykke skal inntreffe? Nei, jeg håper så inderlig de klarer å se at dette absolutt ikke var deres feil. Jeg kan heller ikke forestille meg hvordan det er å sitte igjen uten et elsket barn, og skulle forklare for lillesøsteren at storebroren er borte for alltid. Hvordan skal man klare å sørge selv, og samtidig holde hverdagslivet i gang for det barnet man fortsatt har. Man kan vel si at de er heldige som har en igjen, ei jente som holder dem i gang, ei de må leve for, ei som hindrer dem i å grave seg ned i sorgen...

I kveld har det vært minnestund på Eide. Jeg var ikke der, og jeg skal heller ikke gå i begravelsen i morgen. Jeg vurderte å stille på vegne av familien siden jeg er hjemmeværende, men syns ikke det egner seg å stille i en sånn begravelse med en liten baby. Lucas er jo ikke den mest rolige og tålmodige gutten for tiden... Og skal jeg være helt ærlig... ja, da må jeg innrømme at jeg er glad jeg ikke skal dit. Jeg syns tanken på en liten kiste, en mor i ufattelig sorg... ja, tanken på å begrave et lite barn er så ubegripelig trist at jeg vet at det ville ha preget meg lenge å delta i begravelsen. Selvsagt skal man bli berørt av sånt, men jeg er nok mer enn normalt sart for sånne ting, og vet at jeg ville blitt redd for alt mulig i forbindelse med mine egne barn etterpå. Og for å være helt ærlig så er det ille nok allerede etter denne tragedien. Jeg er livredd for at Elias skal gå ned på veien, at Lucas skal få noe i halsen osv... og så normalt som alt dette er for en småbarnsmor så er jeg nå mer lettere hysterisk enn normalt beskyttende... Går det to sekund hvor jeg ikke vet hvor Elias er... ja da kjenner jeg skrekken...

I morgen klokken 13.00 starter en serimoni i Eide kirke som jeg vet må være en serimoni to foreldre aller helst skulle ha sluppet å gå gjennom, en serimoni som nok framstår som et mareritt, en uvirkelig drøm... for det vil nok først være når hverdagen kommer, når stillheten og roen senker seg, at det for alvor vil gå opp for dem at gutten deres er borte... Da må de rundt dem være der, støtte, trøste, holde om og avlaste.

I morgen klokken 13.00 begraves en sønn, en bror, et barnebarn, et oldebarn, en nevø, en fetter, en venn, en elev, en sambygding, ja, en umistelig skatt i mange menneskers liv. Jeg lyser fred over ditt minne Tobias Malmedal Nerland!

Award

Min gode venn Randi, med den flotte bloggen Borte bra, men hjemme best delte ut denne fine awarden til alle som er innom bloggen hennes. Og siden jeg er innom daglig får jeg vel den jeg også ;)



Med awarden følger det en liten utfordring:

* Kopier awarden til bloggen din

* Link til den du har fått den av

* Fortell 7 interessante ting om deg selv

* Send den videre til 7 andre bloggere

Så da får vi prøve å finne sju interessante ting å si om meg da... Skal vi se...

1) Familien min er det viktigste i livet mitt, og jeg er villig til å ofre alt for dem!

2) Jeg hater å være midtpunktet for oppmerksomheten... men har ingen problem med å stå foran en stor klasse med skolebarn.

3) Jeg strøk på masteroppgaven min etter et og et halvt års arbeid med den... kommunikasjonssvikt mellom meg og veileder rett og slett!

4) Jeg ønsker meg to barn til før jeg sier stopp og stenger butikken ;)

5) Jeg var forelsket i Kim allerede som 16-åring, men vi ble ikke kjærester før i 2003 selv om følelsene var gjensidige.

6) Jeg skulle ønske jeg kunne strikke og hekle, og at jeg var flinkere med interiør og slike sysler

7) Jeg elsker blomster, men har ikke grønne fingre i det hele tatt!

Ikke alt som er like interessant kanskje, men, men.

Sender awarden videre til Nina, Grete, Ragnhild, Karina, Eva Kristin, Laila og Eva Britt. Lykke til

Scrappere watch out

Til de av dere som leser bloggen og er interessert i scrapping. På min andre blogg (link på profilen min) finner dere mange linker til flotte blogcandyer!

Enda mer blogcandy :)

Jo flere en deltar i jo flere sjanser har man til å vinne :) Sjekk ut disse:

CarlyAnn har en fin candy!

Også Jannhild har en veldig fin blogcandy, for ikke å snakke om en inspirerende blogg!

Også denne utenlandske candyen er stilig. Så sjekk ut Tanny Sol sin blogcandy.

Ny blogg i kveld eller morgen på begge bloggene :)

Og enda mere blogcandy for scrappere

Astrid har en blogcandy som absolutt burde friste enhver som er interessert i scrapping! Dere kan lese mer om den på bloggen hennes.